I Moss FK gir vi oss aldri!

Frivillig vaffelsteker og dugnad i kiosken er selvsagte oppgaver man påtar seg med barn i idrett. Det gjør man for sine håpefulle, min håpefulle, – en sønn på 01-laget i Moss FK.

Dette var min inngang til fotballen og Melløs. En mor med fint lite kunnskap om det som foregikk på banen møtte opp for «å ta en for laget.» Offside var noe de andre hadde begrep om og ikke noe jeg forstod meg på eller hadde interesse av, vaffelsteking og heiarop var mer min sterke side.

Fra å være en engasjert frivillig vaffelsteker var veien kort inn i yngres styre, ytterligere oppgaver å glede seg over og ta tak i for så og komme inn i hovedstyret. Det var vel på det tidspunktet mitt brennende engasjement for juvelen Moss Fotballklubb satte fart.

Utfordringene klubben i stod i rant ut som baller av et ballnett. Klubben stod også i fare for å slås konkurs. Vi jobbet sent og tidlig, døgnet rundt og i stjålet arbeidstid. Grunnen for engasjemnetet fra oss alle var – vi hadde et felles mål!

Målet var at klubben vi alle er så glad i og klubben med historie på over 110 år (!) selvsagt skulle bestå og komme seg igjennom en dårlig periode. Vi kom oss igjennom – sammen.

Jeg var så heldig at jeg fikk oppgaven i klubben med salg og marked. Jeg sier heldig, for maken til fantastiske mennesker jeg har møtt blant klubbens sponsorer, for et fellsskap og for en vilje de har vist. De har vist at det nytter, vi må bare har trua og jobbe mot felles mål.

Om det har buttet og vi har hatt en dårlig periode har de støttet og vært lojale. Dette engasjementet er jeg stolt over å ha fått være en del av.

De som har sagt «det nytter ikke og dette kommer ikke til å gå» har tatt feil, og det er jo en glede i seg selv.

Det å ha trua ble bevist så til de grader i forbindelse med MFK-Brakka, og for de som ikke kjenner historien skal jeg dra den veldig kort:

Jon Storli i Enata og jeg satt på jobb og diskuterte neste byggtrinn i Vingparken.

Dersom de kom i gang med neste byggetrinn skulle visningshuset rives.

-Kan jeg få huset til klubben spurte jeg Jon Storli.

Han så ut som et spørsmålstegn, men etter en liten forklaring på situasjonen til klubben, som da var uten klubbhus, hadde han ingen betenkningstid.

– Huset er ditt om du flytter det, svarte Jon Storli.

Når det ble klart at de skulle i gang med bygging var huset vårt og da begynte reisen som dere alle sikkert kjenner. Deling og riving av huset midtvinters i minusgrader. Søkeprosess, flytting av brakkene to ganger til lagring. Vinter ble både vår og vinter igjen før brakkene endelig ble flyttet for tredje gang og da hjem til Melløs. Brakkene så ut som om de råtnet på rot og det var lite som tydet på at det kunne bli hus av de fillene som stod på parkeringsplassen. Ganske håpløst, et elendig utgangspunkt og «kom selvsagt ikke til å bli noe av» var det mange som mente.

Men det er jo da, det er jo nettopp da klubben viser hva som bor i frivilligheten og ikke minst sponsorene vi har i Moss Fotballklubb.

Vi samlet troppene, og gjøv løs på prosjektet.

I byggeprosessen hadde vi dårlige perioder, vi hadde perioder det buttet og hvor det var tøft, men vi ga aldri opp! Vi hadde et felles mål, vi hadde trua og vi stod kampen ut – sammen!

I prosessen var det ikke en eneste sponsor som sa nei til å bidra med varer, tjenester eller økonomiske bidrag. Dugnadsånden var helt upåklagelig, vi jobbet kvelder og helger og på dagtid stod eldres avdeling på. Covid satte en begrensning med tanke på antall mennesker vi kunne være samtidig og eneste konsekvensen det fikk var at vi brukte litt lenger tid enn vi håpet. Vi kom i mål og vi klippet snoren til MFK-Brakka 1. uken i mars.

Dette fikk VI til fordi VI stod løpet ut, VI hadde trua og VI gjorde det – SAMMEN!

Jeg håper du tar turen innom klubbhuset neste gang du er på Melløs, kjøper deg en pølse i vaffel og slår av den gode fotballpraten. Se deg om, bli kjent med de fantastiske menneskene som er der og lar deg engasjere, det er verdt det!

Jeg kan fortsatt ikke offside, og bryr meg egentlig ikke så mye om akkurat det. Mitt engasjement handler om menneskene i og rundt klubben. Felles for oss er at vi har trua, vi gir aldri opp!