– Nei, nå har det vært fotballkamp igjen

– Nei, nå har det vært fotballkamp igjen

– Nei, nå har det vært fotballkamp igjen, sa far min en gang tidlig på 80-tallet. Han, modern og jeg var stadig på kjøretur i mossedistriktet i vår lille blå 72-modell Datsun 1200. Hver gang vi kjørte forbi Melløs etter kampslutt var det ganske mye trafikk i området, og dette likte ikke fattern. Han likte best å putre køfritt rundt i distriktet og minne alle i bilen om at høyeste fartsgrense i Norge en gang var 70 km/t og alt over dette var råkjøring.

Dette var på den tiden det var 5000 mennesker på Melløs og en god del av de kjørte hver sin bil. Foreldrene mine var ikke så interesserte i fotball, men jeg bestemte meg ganske tidlig for at når jeg ble stor så skulle jeg gå på fotballkamp på Melløs, det var helt sikkert. For dette var på den tiden da Moss var en ganske stor industriby med “fiselukt” i lufta og fotballspillere på landslaget og to dagaviser.

Det eldste kampprogrammet jeg har er fra 5.september 1987, så det er nærliggende å tro det er min første kamp på Melløs. Hjemmelaget spilte mot Kongsvinger og 2062 tilskuere fikk se at Moss gikk på et skjeldent tap det året med sifrene 1-3, målskårer for MFK var selvsagt Jan Kristian Fjærestad. Den legendariske sportsjournalisten Arne Roer kunne i MA melde noe lekent at “Moss fikk seg en KILevink”, mens Moss Dagblad konstaterte den ikke mindre legendariske sportsjournalisten Øistein T. Olsen at MFK hadde inngått “Våpenhvile” etter å ha skutt hull på nesten alle forsvarslinjer tidligere i sesongen. Han ga begge veteranene Ole Johnny Henriksen og Geir Henæs en sparsommelig 2’er på børsen, kun en måned før de og resten av laget kom til å heve pokalen for gull i 1.divisjon, som det het den gangen.

1988 var min første hele sesong på hjemmebane, og det er spesielt tre kamper fra dette året som har festet seg i minnet. Først da den nybakte seriemesteren skulle åpne sesongen som mester hjemme mot Djerv 1919 fra Haugesund. En lett match på papiret, og som vi mossinger så mange ganger har fått erfare er lette matcher på papiret ofte de vanskeligste. Jepp, vi tapte, 4307 på forhånd forventningsfulle tilskuere måtte gå skuffet hjem og se den regjerende seriemesteren gå på sitt andre strake tap og stå med null poeng etter to kamper. I avisene fokuserte Øistein T og Torgeir Fjeld i MD på at Moss ble snytt for minst en straffe, mens Jan Holtnæs i MA var litt mer konservativ i sin beskrivelse av kampen og mosselaget med overskriften “Svak debut og null poeng”.

Den andre kampen var mot Kongsvinger. Denne gangen hadde jeg syklet fra min farmor på Krapfoss til Melløs, som ikke var så veldig langt. Jeg betalt min barnebillett og stilte meg i svingen nærmest Løkenfeltet. 2377 tilskuere fikk se at stillingen var 1-0 til pause etter at Rune Tangen hadde gitt Moss ledelsen ca et kvarter før pause. Fint, tenkte jeg, der jeg vurderte om jeg skulle flytte meg over til klokkesvingen. Næh, jeg blir her, konkluderte jeg. Det skulle vise seg å bli dumt, for MFK satt ballen i mål hele fem ganger i andre omgang i målet ved klokkesvingen og jeg med mitt begrensede langsyn så minimalt. Det var surt, og noe jeg ikke har glemt.

Den siste av de tre kampene fra -88 sesongen jeg minnes trenger jeg neppe å skrive veldig mye om. Det er den berømte kampen i serievinnercupen mot Real Madrid. I 2021 føles det fullstendig uvirkelig bare å skrive at vi har spilt tellende kamp mot denne verdensberømte klubben. To år tidligere hadde jeg fulgt spent med på fotball-VM i Mexico der to av de som briljerte for sine land het Emilio Butragueno og Hugo Sanchez. Og der var de lissom, på Melløs grønne plett. Helt utrolig. Datoen var 5.oktober og jeg minns at det ganske så kjølig i lufta. Denne gangen sto jeg i klokkesvingen, men det hjalp ikke. Real vant 1-0 og det var Butragueno som satt ballen i målet nærmest Løkenfeltet.

I 1991 var jeg med på min første bortekamp, og det var litt av en kamp å debutere i. Datoen var 24.juli, anledningen var 4.runde i cupen, motstander var Eik og stedet var Tønsberg gressbane. På denne tiden så vi nok på Eik som en irriterende rival på feil side av fjorden, antagelig på samme måte som de så på oss. Vi hadde Rune Rudberg og “Hei Moss”, de hadde Jahn Teigen og “Optimist”. De hadde nettopp fått tilbake Geir “Bolla” Johansen som hadde et betydelig antall kamper for MFK. Hele 3237 tilskuere hadde trøkka seg inn på Tønsberg Gressbane, og vi var en betydelig kontingent fra Moss som ble plassert rett bak målet i nordenden av stadion. Jeg minnes noen udregelige vakter som gjorde det de kunne for å provosere oss, hver gang Eik fikk en avgjørelse i sin favør av dommer Roy Helge Olsen, snudde de seg mot oss og hytta med neven. Moss gikk opp til 1-0 ved Terje Pedersen etter ca 25 minutters spill, en ledelse som holdt til det 62. spilleminutt. To minutter før slutt tok det helt av. På stillingen 1-0 til Moss fikk vi en soleklar straffe annullert av Olsen, derfor var det ekstremt bittert at dommeren ga Eik en syltynn straffede skåra på rett før slutt. Vaktene og hjemmepublikum tok helt av, og jeg har skjelden følt meg så ydmyket av hjemmelagets vakter. Fryktelig frustrerende og surt, men vi ble bare nødt til å ta halen mellom beina og ta ferja hjem til Moss i skam.

Det har etterhvert blitt mange borteturer for å se Moss Fotballklubb. Mange av de i buss sammen med Kråkevingen. Hvem kan vel glemme bortekampen mot Sogndal i 2002. NFF hadde klart kunststykket å legge en Eliteseriekamp på samme dag som selveste VM-finalen. Men vi dro over fjellet i buss vi, og det skulle vise seg å bli en fin tur.

1650 sogndøler og 20 mossinger var tilstede på Fosshaugane og fikk se bortelaget vinne hele 4-0 etter skåringer av Brenne (2), Moldskred og Olofsson. Det var en lang tur tilbake til Moss, men stemningen var god og vi kom hjem igjen et stykke ut på morrakvisten dagen etter.

Et annet høydepunkt i min tid som MFK-supporter er å få oppleve Moss vinne mot Brann i Bergen ikke bare en, men to ganger. Den første gangen var serieåpningen i 1998 og det var busstur med Kråkevingen. Da brukte nåværende Raufoss-trener Christian Johnsen kneet sitt til å trykke inn en ettmålseier. Følelsen av å gå seirende ut av stadion mot 11970 fanatiske bergensere er bare så deilig at det er vanskelig å beskrive. Den andre gangen var serieåpning i 2002. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å dra, men så stilte Hjælmen med bensinpenger, så da tok vi oss over en rimelig vinterlig Hardangervidde og fikk se Hans Erik Ramberg gi oss tre poeng og nok en seier i Bergen. Denne gangen var det “bare” 9754 bergensere vi slo….

Det er noe spesielt med borteturer. Det er den stamme-greia. Den samme som russ opplever i rulleperioden. Man er mange sammen om samme sak, og det er noe mektig i det. Jeg kan huske at jeg var veldig stolt over å representere Moss enten vi var i Kristiansand, på Raufoss, eller i Oslo. Ja, selv i Horten, med felles sang på ferja. Veldig gøy.

Etterhvert har voksenlivet tatt meg igjen, og nå for tiden koser jeg meg på tur alene i bil til bortearenaer i kjørbar avstand. Det har etterhvert blitt 191 bortekamper på 82 forskjellige bortearenaer i fire forskjellige divisjoner i tillegg til NM. Det er langt mellom Lerkendal og Brann stadion og anlegg som Vestfossen, Borre og Holmen. Men jakten på bortebaner fortsetter og i år har jeg vært så heldig å få Florø stadion inn på lista, i fjor var det Brattvåg som var ny. For deg som syns “groundhopping” er en artig øvelse vil jeg anbefale appen “Futbology”, der du kan logge dine besøk.

I den siste tiden har resultatene og også entusiasmen dalt noe, selvom jeg aldri har tenkt å resignere helt. Man skal være rimelig hardhudet for å bruke tid og penger på en klubb som sliter så i sportslig motvind som vi har gjort de siste årene. Å cruise gjennom 3.divisjon med en målforskjell på +66 er gøy det, men det er ikke der Moss Fotballklubb hører hjemme.

Med den historien klubben bærer på bør vi i det minste være på nest øverste nivå etter min mening. Som en god kompis sa “vi rykka ned på værst mulig tidspunkt i 2002” for det var rett etterpå at TV-pengene kom inn i Tippeligaen. Vi var nære i 2005, men klarte det ikke. Og konsekvensene av at den daværende ledelsen spilte rulett med klubbens midler året etterpå med håp om gevinst ved opprykk har kostet Moss Fotballklubb svært mye. Faktisk så mye at klubben sto på konkursens rand for noen år tilbake.

Jeg takker høyere makter for klubben ble reddet, men årene etterpå har vært som en  hardt skadet pasient som kommer rett fra Sunnaas. MFK har vært så økonomisk skadet at små steg og “opptrening” har vært melodien de siste 15 årene. Min drøm er at kråka skal fly igjen, sterk, stolt og kry over Melløs grønne plett, når kællane vinner lett i øverste divisjon.

Det er dog viktig for meg å poengtere at om du spiller for Moss Fotballklubb så viderefører du en stolt arv. Klubben har seriemesterskap og cupmesterskap, klubben har fostret landslagsspillere og levert spillere både til Bundesliga og Premier League. Spiller du for MFK så skal du være stolt, du skal gi alt. Man kan akseptere et tap etter at laget har gjort sitt ytterste (jfr cupmatchen mot 08 for et par år siden), men å se at motivasjonen så tydelig er på bunnivå som det har vært i det siste er bare vondt å se på. For første gang på 34 år som tilskuer har jeg i de siste to kampene gått hjem på stillingen 1-4 rett og slett fordi det er smertefullt å se klubben du elsker bli lekt med som en filledukke i munnen på ei bikkje.

I England tok det 74 år før Brentford kom seg opp på toppnivå igjen, og de eldre i publikum gråt så tårene spruta fordi de var så rørte. Jeg ber til alle makter som finnes om at Moss Fotballklubb blir å se i Eliteserien før den tid, for i 2076 er det 101 år siden min fødsel og jeg har antageligvis hospitert på Moss Kirkegård i mange, mange år…

Kay Tore Tveter