– La oss si at jeg bare testa ut sånn der såkalt «elskerinne» greie

Dette er en artikkelserie om alle de fantastiske vi har i og rundt Kråkevingen. Hvor godt kjenner vi hverandre og hvordan fattet de interessen for Moss Fotballklubb. Neste ut er Henrik Stokkebø. Supporter og midtbanekriger for Moss Fotballklubb.

Navn:
Henrik Andreas Stokkebø

Alder: 25 år

Bosted: Øreåsen

«Jaaaada, for hævelte!», snøvlet jeg høyt utover Øre Villa 07. Oktober i 2017. Gleden var enorm. Opprykket var et faktum! Vi hadde vunnet et drøss av kamper, og midt i sentrum stod jeg, Henrik Stokkebø, en liten jypling fra Skredderåsen på Kambo. 2017 var litt av en reise, eller nei, en flyplass. Guri, reisen starta lenge før det.

Hvor skal jeg begynne? På Fosshaugane, Color Line? Eller kanskje den slitne kunstgressbanen til Løv-Ham? Jaggu er det ikke lett å sortere disse minnene, opplevelsene, gledene. For å ikke snakke om helvete, de triste, sure og tafatte. Det er nærmere fortrengt. Enten langt ned i en Fanta i barneårene, redbull i ungdomsårene, og kanskje ned en liten Kong Karl nå i «voksenåra». Sier jeg? En 25 år gamle jyplingen. Vent nå litt, de senere åra, krigeren, fra Skredderåsen på Kambo.

Som sagt, hvor skal jeg starte? Jo, hjemme. På Melløs. På de slitne plankene, også kalt ståtribunen. På feltet under To-Takt skiltet, nærmere bortefeltet startet det hele. Det som etterhvert skulle utvikle drømmen. En stk liten kæll, nemlig meg. Jeg har konsumert flere liter Fanta og trøkka i meg utallige pølser i vafler på de slitne plankene på stå. For å ikke snakke om fotballspilling bak på gresset, bak tribunen. Ro i ræva? Jeg hadde jo ikke tid til å se for mye på fotball. Jeg skulle jo bli god. Like gode som Michelsen og Nystrøm. Det startet en eller annen gang i 2004. Nettopp lært meg koden for sport på tekst tv, og pappa dro meg med opp på Melløs. Takk pappa, takk! Husker ikke alt for mye fra den sesongen men året etter skulle blir morsomt.

2005 fy, for et år. Tror ikke jeg og resten av familien misset en kamp. Hvertfall ikke på Melløs, det kan jeg nærmest garantere. Nærmere og nærmere det forrykende skiltet. Hvor det sto “Kråkevingen”. Nærmer og nærmere før vi til slutt sto midt i gjengen. Jeg og bruttern. 10 år gammel reiste jeg og fammen land og strand rundt for å se klubben i mitt hjerte. Fader for noen minner. Som liten med ADHD ble jeg forbanna for mye. Men sjelden så forbanna har jeg vært da motoren på en gammel skraphaug av en bil gikk åt skogen da vi skulle kjøre fra hytta til Molde for å få med oss kvallike. Vi skulle rykke opp til Tippeligaen. Vi tapte. Piss.

Likevel, året 2005 er en milepæl. Det var der jeg møtte min første kjærlighet. Tapet mot Molde i kvaliken ble nok rask glemt. Herregud, jeg var jo bare 10 år. 10 åringer glemmer fort. Det som derimot ikke er glemt, det er de gode minnene. Jøye meg så morsomt det var de åra, 2005 med fler. Spontane turer for å se klubben som står deg nærmest, dæven det er å anbefale for småbarnsforeldre. Det skaper gode barndomsminner.

Husker spesielt de spontane borterturene vi dro på. Både i innleide bobiler, men også i bestefars slitne røde lille Huyndai. Husker så sjukt godt da «MO» ble bært av båre under en bortekamp på Fosshaugane. Bruttern, ante fred og ingen fare, og skreik ut: Går det bra med deg? Det så ikke så vondt ut?» på norsk… «MO»  skjønte naturligvis ikke bæret, men viste velviljet en tommel opp tilbake fra båren. Hele Kråkevingen lo. Jeg lo også Til og med pappa og onkel æv. Det stemmer. Vi hadde blitt en del av Vingen. 

Husker også alle de gangene vi stod og ventet på at spillerne skulle reise hjem i bussen. Vi skulle jo kjøre bak dem, da kunne jeg jo kanskje møte dem på ferja mellom et eller annet fjell, over en fjord, og/eller kanskje til å på Bastø ferja 6-8 timer etterpå. Hvis ikke pappa venta, ja da kom bokstavene igjen.. Hva betød det vel om pappa ikke fikk et par timer søvn før jobben på mandagsmorgen? Jeg skulle jo hilse på Michelsen, Tom Reidar eller kanskje til og med Vidalon, hvis jeg turte han da. Gud han var skummel. Men likevel et forbilde. Det var fler av dem. De som nevnt over, + resten av elleveren type 05.
For noen minner. Jeg ville bli som dem. De var de største for meg. Store var dem, fryktelig store. Spesielt Tom Reidar. Haha.
Men men målet var satt, klart og tydelig. På den grønne matta, med gul drakt på. Det ville jeg oppleve! Fanken det er fett å være supporter som ung! Litt mer lidende når man blir eldre, men likevel, helt fantastisk!

Tiden flyr og fra liten MFK-gal guttunge begynte ungdomsårene og melde seg. Mye rart man finner på som ung ungdom. Sultefora på den store Tippeligaen begynte hue og vingle. Ung og dum var jeg. Brann liksom. Du kan bytte kone men ikke lag har jeg hørt. La oss si at jeg bare testa ut sånn der såkalt elskerinne greie. Det funket ikke. Fuck Brann, ekte lidenskap og det der. Det er MFK som gjelder, det har det alltid vært. En by – en fugl – ett lag!

Ca 10 år etter første før var sådd ble den store barndomsdrømmen en realitet. 28.06.14 var min første offisielle kamp for Moss FK. Hadde riktignok god ansiennitet på benken før den tid. Timesvis på benken bak Thodesen, Frank og ikke minst Arne Erlandsen var glemt. Jeg fikk mine første offisielle minutter! Jeg rakk til og med og spille rekruttkamper med den lille store «MO» , John Machete Muiruri. Det også var legendarisk. For en speller det var. Fra 2013 og fram til i dag har jeg opplevd ekstremt mye som spiller for klubben i mitt hjerte. Benkesliting, sykehusbesøk med de mest rutinerte som sjåfør, straffekonker, nedrykk, opprykk, Årets kæll, lange skadeavbrekk, masse skadeavbrekk, oppvaskmøter, treneransettelser, sparkinger, fester, treninger, kamper, mål, glede, samhold, kompiser for livet med mye mer.

Sesongen i 2017 var åpenbart høydepunktet, men svært lite av hva jeg har opplevd ville jeg vært foruten. Faen så rått!! Både i og med verdens beste supporterklubb i ryggen.