Jeg har fulgt Moss FK fra tribunen i mange år nå. Det er som en forelskelse som aldri tar slutt. Kjærester har kommet og gått, men klubben har alltid vært der, helt siden jeg fikk lov å gå alene på Melløs som 13-åring i 1988. Men det er en ting jeg aldri har klart, nemlig å få med meg alle kamper borte og hjemme i en sesong. Det var derfor lett å bestemme seg for at dette måtte være året jeg kunne få dette til da oppsettet kom ved juletider i fjor. Og for et valg akkurat det skulle bli.
Første tur gikk til kampen mot SK Vard Haugesund den 24.april. Jeg dro tidlig avgårde og tok meg god tid på veien. Jeg valgte å kjøre via Skien og Bø opp til Seljord for å entre E134 der. Været over fjellet var fint vårvær med sol og blå himmel. Stoppet underveis på Haukeliseter for en liten pause. Der var det folksomt med turister som utnyttet siste mulighet for å stå på ski på den siden av St.Hans. Endel snø var det også. Etterhvert kjørte jeg videre og ankom Haugesund i god tid til kampstart.
Jeg troppet forventningsfull og nysgjerrig opp på Haugesund stadion. Dette er en av årets nyvinninger på banehoppern, så jeg tok et par runder rundt stadion for å studere den litt før jeg betalte meg inn. I billettluken sto det frivillige fra eldres avdeling som selvsagt måtte lire av seg noen morsomheter om mosselukta. Jeg parerte med at den har vært borte i ti år, og at de kanskje burde oppdatere seg litt. Dyrt var det der også. De tok 150 kr for en voksenbillett.
Vel inne på stadion møtte jeg Thomas som hadde kjørt fra Mandal, og selvsagt Syverud, Hjælmèn og jentene hans. Det så ut til å sitte en fire-fem andre mossinger på tribunen også, men de holdt litt beskjeden avstand til Hjælmen og tromma hans. De jublet ihvertfall når det ble mål og “avslørte” seg dermed.
Det jeg vil huske best fra den kampen er to ting; først Marius Andresens fantastiske volley som ga 1-0, og senere Vetle Hellestø som fikk seg en skikkelig karamell da Mathias Eriksen Ranmark bomma litt på et utspark og traff han midt i planeten så han sank sammen som en potetsekk. Ganske dramatisk, men det gikk heldigvis bra. Kabamba Kalabatama satt så to kasser til så kampen endte med seier 3-1 til våre kællær.
Etter kampen feiret jeg med en fyldig meny fra Burger King, mens jeg bivånet flyet til kællane lette fra Haugesund Lufthavn retning Gardermoen. Jeg hadde booket en rimelig AirBnb som sto til forventningene både når det gjaldt pris og kvalitet. Det var et fint anneks til et større bolighus like utenfor sentrum. Der sov jeg godt før jeg våknet tidlig dagen etter og satt kursen tilbake til Østfold.
Neste bortekamp var mot Notodden 1.mai; også her hadde de skrudd prisen i taket og tok 150 kr for en voksenbillet. Her kunne de fortelle at Notodden Fotballklubb i praksis er konkurs, slik at alle inntekter er maksimert. Jeg bidro forøvrig også med pølse i vaffel i kiosken. Artig at de hadde fått med seg det når det kom mossinger. Kråkevingen hadde buss til denne kampen, så vi var sikkert borti 100 supportere med stort og smått her. Offisielt var det 302 betalende innenfor portene på Optime Arena.
Selve kampen var Noah Alexandersson sin kamp. Han skåret først til 1-0, men så utlignet Notodden litt unødvendig. Men MFK kjempet på og vant et frispark på hjørnet av 16-meteren helt på slutten av kampen. Det satt Noah rett i kassa, og bidro med dette direkte til det som skulle bli opprykket.
Tre uker senere var det tid for bortereise igjen. Denne gang til Flekkerøy. På denne turen hadde jeg hyggelig selskap av en venn fra Sandefjord, så jeg overnattet der kvelden før slik at vi kunne komme tidlig i gang dagen etter. Vel framme på Flekkerøya ble vi møtt av Hjælmen som kunne tilby inngang på billettkvoten til Kråkevingen, en hyggelig gest selvom vi ikke var med bussen. Fløy IL lå på dette tidspunktet i toppen av tabellen sammen med Moss og Arendal, så dette så ihverfall jeg på som en vanskelig kamp. Men vi fikk en fantastisk start da Noah Alexandersson nok en gang tok fram gullfoten sin og satt et frispark rett i nota etter kun fire minutter.
Fløy yppet seg flere ganger i resten av kampen, men kom aldri til skåring. Skåring ble det imidlertid til Moss da Kristian Strande satt pannebrasken på en ball to minutter før slutt og fastsatte resultatet til 2-0. Fint men vindfullt vær sørget for en ganske fin kampopplevelse. Da får det heller være at en lokal gjeng med fjortisgutter gjorde sitt ytterste for å lage uhygge for oss mossinger. Det måtte til en tydelig oppfordring til vaktene fra meg før de tok affære og bortviste gjengen. Vi tåler litt motstand, men når den blir ufin og kvalm må man si ifra.
6.juni var det nok en bortekamp, denne gangen mot Odd 2 på Eliteserie-arenaen Skagerak Arena. Inngangsbilletten her var veldig hyggelig priset, kun 50 kroner skulle de ha for en voksenbillett. Denne dagen var varm og solfylt, og også hit hadde Kråkevingen satt opp buss, slik at ca 100 av de 200 betalende var mossinger.
Odd2 tok overraskende ledelsen etter et kvarter, men Anas Farah ga oss håpet tilbae etter en halvtimes spill med sin 1-1 skåring. Kampens prestasjon sto Noah (igjen!) for. Han tråklet seg forbi flere forsvarere på vei mot målet og klarte å passere keeper også. Tilslutt pyntet Marius Andresen på resultatet så det endte 3-1 til Moss.
Så kommer vi til 19.juni og kampen mot Sotra på bortebane. Til denne kampen kjørte jeg dagen før over Haukelifjell, men i stedet for å ta E134 til venstre mot Haugesund, svingte jeg denne gang til høyre på Rv 13 mot Odda. Et par lange tunneller og ferjer senere kom jeg fram til Sotra, der jeg hadde booket AirBnb hos en hyggelig familie. Dagen etter var det kamp på avdelingens minste og mest spesielle arena. For det første har to av fire lengder på banen en bakgrunn i fjell, og for det andre er det et par minutters spasertur fra garderobene til selve banen. Det er sikkert ikke så behagelig å gå “tur” med fotballsko med knotter for å komme seg på banen. Vel, nok om det.
Det var ikke buss til denne kampen, men både Thomas fra Mandal, Christian Thuesen, Syverud, Hjælmen og jentene hans var på plass. I tillegg så jeg flere mossinger med adresse i Bergensområdet, det var hyggelig å se at de prioriterte MFK en sommerlørdag. Tipper vi var ca 20-25 mossinger der. Jeg så også Kåre Ingebrigtsen på tribunen. Han er nå sportsjef i Åsane Fotball, og verken han eller oss hadde vel trodd at vi skal møtes i serien et år senere.
Selve kampen var av den frustrerende sorten, der man presser og presser og aldri får gjennomslag. Sotra lå lavt og bare tok i mot, men heldigvis så sprakk boblen på overtid da Vetle Hellestø fikk trøkka ballen i mål og vi alle kunne gå bananas. Også dette en skåring som var avgjørende for sluttresultatet vi opplevde forrige lørdag på Ullern.
Den 3.juli var det tid for den mest avsidesliggende borteturen i år. Jeg satt kursen mot Jørpeland, ei lita bygd i Ryfylke, ikke langt fra Prekestolen. At det var avsidesliggende forteller også oppmøtet fra Moss. Tilstede i tillegg til meg selv var Thomas fra Mandal, Hjælmen, jentene hans og et kjærstepar jeg ikke kjenner i gult og sort. Stemningen var litt spesiell overfor oss “fremmede”.
De sa rett ut at de ikke var vant til bortefans der, og de oppførte seg sånn også. Litt sånn smålig bondementalitet, litt håndlig og humørløst. Så Hjælmen fikk nok å henge fingrene i med å parere morsomheter fra hjemmepublikummet. Faktisk så mye at lokalavisa Strandbuen fokuserte mer på Hjælmens verbale fight med de lokale enn på selve kampen i sitt referat. Veldig spesielt og ganske så komisk.
I et vær som vekslet mellom fire årstider i løpet av en fotballkamp ledet vi til pause, men måtte slippe inn et frispark tre minutter ut i 2.omgang, vi slo dog kraftig tilbake og vant tilslutt 4-1. Fantastisk følelse å parere alle hånlige gester ved 0-1 målet hele fire ganger på rad.
Da ble det tilslutt veldig stille på de lokale.
Så kommer vi til kampen mot Kvik Halden Fotballklubb den 16.juli. Personlig begynner jeg å bli rimelig lei av å reise til Halden for å tape, det har jeg gjort åtte ganger før denne dagen og jaggu ble det ikke en niende da Fabian Ness straffet gamleklubben sin med sitt seiersmål. Hvorfor han har så behov for å håne MFK og Kråkevingen når han skårer aner jeg ikke, men han har gjort det på Melløs også. Han er tydeligvis sår et eller annet sted når det gjelder Moss Fotballklubb.
Det var selvsagt buss til denne korte bortereisen og oppmøtet av mossinger var upåklagelig. Tipper vi var ca 300 i gult og sort som måtte gå duknakket hjem fra denne forestillingen etter å ha levert en god innsats på tribunen.
Nå er laget inne i en dårlig stim på bortebane, og den nesten bortekampen mot FK Ørn Horten er kanskje årets dårligste kamp. Absolutt ingenting stemte på kunstgresset i Horten. Og laget ble løpende etter som huggerne høner i samfulle nitti minutter.
Også her hadde vi mossinger mobilisert meget godt, og møtte i hopetall. Kudos til Hortensbandet på puben Redninga som hadde øvet inn “Kællane fra Moss” og sørget for god stemning i sommerværet i forkant av kampen. Kampen endte med 1-3 tap og er bare å glemme så fort som mulig.
Vi går videre til neste fiasko på bortebane, toppkampen mot Arendal Fotball på Norac Arena. Jeg hadde store forventinger til denne kampen og trodde at det ville bli en god fight mellom to gode lag. Dessverre var det bare et bra lag på banen i denne kampen, og det laget spilte i hvite drakter. Hele fire ganger måtte Ranmark plukke ballen ut av eget nett. Noen småsjanser hadde vi, men alt i alt var dette en stor skuffelse sett fra tribunen.
Så skulle bortelykken endelig snu igjen. Strømmen IF på bortebane hørtes ut som en vanskelig kamp for meg, og med tre strake bortetap var jeg ikke voldsomt optimist foran denne kampen. Men, allerede etter ni minutter sørget Strømmen-keeperen for å tenne håpet i meg da han fomlet seg til et rødt kort og et straffespark. Det bomma Noah først på, før han var våken på returen og satt sine svenske hårstrå på ballen til Mosseledelse.
Anas Farah og Claudio Braga sørget for å sikre tre veldig verdifulle bortepoeng, og vekket opprykkshåpet igjen.
Prisen for årets hyggeligste bortearena går forresten til Strømmen. Her ble vi godt mottatt som gjester av vakter og andre i klubben. Gode burgere stekte de også. Min tanke går på at de har flere års erfaring fra profesjonell gjennomførelse av event i OBOS-ligaen i motsetning til f.eks nevnte Staal Jørpeland IL som har 3.div i Rogaland som beste nivå før årets sesong. Forøvrig var det 368 betalende sjeler som så kampen.
Neste og nest siste bortetur i 2022-sesongen gikk til Egersund. Og her har jeg litt på hjertet. Undertegnede har 96 norske bortearenaer på CV’en, men aldri har jeg blitt så dårlig behandlet som gjest noe sted som på Egersund Idrettspark. Oss tilreisende fra Moss ble plassert VED SIDEN AV supporterklubben til Egersund. Asså, seriøst. Hva tenker de på? Dette er etter min mening arrangementsmessig inkompetanse av verste sort. Og hjemmefansen gaula og sang i samfulle nitti minutter.
Vi mossinger hadde noen spede forsøk, men det er ikke så lett å overdøve mann med ropert og en annen med tromme under et blikktak som leverte grei resonnans. Når det gjelder kampen kom vi foran etter åtte minutter.
Jeg ber Egersunds IK Fotball om unnskylding for at jeg rev opp lenken som skilte oss fra hjemmefansen, men det var nok en naturlig reaksjon på å bli behandla som annenrangs gjest. Hjemmelaget snudde så kampen, før vår svenske helt Noah reddet et poeng som skulle vise seg å sikre opprykk for vår kjære klubb.
Den siste borteturen til Ullern Fotball er nok ikke vits i å utbrodere for mye. Min 620. mossekamp er behørig dekket av både supporterklubb, klubben selv og andre media.
Jeg vil bare si at det var en vidunderlig opplevelse for en kar som har vært med klubben på tribunen fra den iskalde kvelden i oktober 1988 mot Real Madrid til å tape for Oppsal i 3.divisjon. (Ranmark var var forøvrig helt rå i burdet for Oppsal i den kampen). Det varmet veldig å se engasjementet. Det varmet også å se så mange ukjente fjes på tribunen, i alle aldre av begge kjønn. Dette håper jeg fortsetter neste år.
Thomas Myhre er klar på at MFK er en klubb der alle skal dra i samme retning sammen, dette må også gjelde på tribunen. Mossinger har en tendens til å miste trua litt for lett, og da sprer det seg ofte giftige holdninger blant publikum. Skjellsord mot egen klubb hører ingensteds hjemme. Får vi bukt med dette kan vi vokse også på tribunen og kanskje komme opp på samme snitt vi hadde forrige gang vi var i OBOS. Da lå hjemmesnittet på mellom 1500 og 2000 hver kamp.
For å oppsummere; tabellplasseringene etter opprykket fra 3.div i 2017 har vært 9, 8, 12 og 10, så at vi skulle kjempe i toppen i år var nesten litt utopisk i mitt hodet. Derfor var det jo helt utrolig at jeg skulle velge ut akkurat denne sesongen til å følge laget i mitt hjerte på samtlige kamper, noen som har stått på min “bucketlist” i mange år, men jeg aldri har fått til før nå.
Gratulerer alle som er glad i MFK.
Dette var jaggu gøy.
Kay Tore Tveter
