Dette er den første artikkelen i en serie om menneskene i og rundt Kråkevingen. Vi blir kjent med alle de flotte folka vi har i Kråkeivngen. Hvor godt kjenner vi hverandre og hvordan fattet de interessen for Moss Fotballklubb.
Først ut er mannen bak alle bildene som har blitt tatt for Moss Fotballklubb i 2020 og «Før kampen og tabelltips for Kråkevingen».
Navn: Christian Thuesen
Alder: 34 år
Bosted: Ski
Det begynte med et innslag på NRK Sporten. «Hei, jeg heter Thomas Sandem, i dag skal jeg gjøre en knallkamp mot Stabæk.» Det endte med et par grisetabber og utvisning etter 25 minutter. Jeg hadde fått min første store fotballopplevelse. 10 år gammel foran den gamle Philips TV’n. Og Thomas Sandem hadde jeg sett spille for Ski IL i 1. div. Hvor jeg er fra. Det var noe som «klikket» i hjernen på en positiv måte. Frøet var sådd liksom. Det var rundt da jeg begynte å lese tabeller på sportsidene i Aftenposten. Både for norsk og utenlandsk fotball.
Det skulle løsne skikkelig i 98. Fotball Xtra kom på TV2 og revolusjonerte dekningen av norsk fotball på TV. Plutselig ble fotball på TV lett underholdning med Davy Wathne med sine kjappe replikker og Arne Larsen Økland som ekspert. Dette var gull. Hver søndag ble et høydepunkt. Jeg ble solgt. Dette er nok det tv programmet som har formet meg mest som person.
Jeg ville på Moss-kamp og det tok litt tid og nok med en god dose sunn skepsis fra min far. Vi bor i Ski og det var ikke bare å gå til kamp. En dag sa han: -Er det kamp denne helgen? Et kjapt søk på tekst-tv. Ja det var det! Slik gikk det til. Vi dro. Med knapp kunnskap om klubben eller hvor de spilte annen enn at Moss er sørover på E6. Vi stoppet busslomma rett utenfor A-B feltet. Spurte en fyr hvor stadion lå. Han så på oss som to idioter og pekte på hovedtribunen. VI har alle vært der en gang i livet.
Kampen i seg selv husker jeg knapt annet enn jeg mener det var Molde vi spilte mot. Vi tapte og jeg frøs. Det var mitt første skikkelige «stadionbrøl» opplevelse. Det å se folk leve seg inn og kjenne tribunen lever. Det var stort. Bang, jeg var solgt! Det var slik vi begynte å gå på kamp. Fatters og jeg. Vi sjekket tekst-tv hver onsdag og dro på kamp i helgen. Man ble jo glad i klubben, fansen, opplevelsen å dra på kamp. Det var ukas høydepunkt. Det ble kjapt sesongkort og medlemskap i Kråkevingen. Da vi fikk magi som Dagfinn Enerlys volley mot Skeid. Melløs tok helt av! Vi fløy som kråka en stund. Jeg var hekta! En råsterk opplevelse som formet meg som fotballsupporter. Det øyeblikket når jubelen tar av og hele tribunen har sett noe vanvittig sammen. Det kan ikke beskrives egentlig. Jeg er så takknemlig jeg opplevde det målet i Kråkevingen. Det å få kjenne på det fellesskapet Moss Fotballklubb kan være. Samma hvem du er på vei inn på stadion, men når ballen går i mål. Vi jubler sammen… Magi.
Den nedturen jeg kanskje husker best er da vi røyk ut semifinalen i Cupen mot Odd i 2000. Vi var 5 minutter unna ,så røk vi på straffekonk. 11-10 mener jeg det ble? Reaksjonen kom på da vi var på Bastøferga. I pissoaret av alle steder. Da kom tårene og jeg visstnok skal jeg ha hulket ut at jeg hata Bård Borgersen for å ha satt den avgjørende straffa. I etterpåklokskap herdet opplevelsen meg. Hadde jeg bare visst hva som skulle komme hadde jeg vel gitt meg, men neida. Tjukk i hodet som jeg er.
Det har jo vært mye artige opphevelser. For all del. Det å slå Fredrikstad på et stappa fullt Melløs var utrolig. Da vi reddet plassen mot Aalesund var også sjukt. Festen etterpå? Genuin glede hvor spillere og fansen bare slapp løs alt av følelser etter en møkkasesong. Magisk.
Året etter da? Vi rykka nesten opp til Tippeligaen, men jeg slo meg til rette med livet i 1. Divisjon, Adeccoligaen eller hva den heter. Det var på den tiden det lukta svidd i 1. Divisjon. Flere lag med romslige budsjetter gjordet at ligaen slettes ikke var i nærheten av den kokosligaen vi har i dag. Hadde noen artige borteturer da… 5-5 i Bodø 2006 i en vanvittig kamp er noe kommer jeg ikke vil glemme med det første. Ei heller når vi ble pissa på i Finnmarkshallen av Alta. Da var det langt hjem altså.
Supporterhjertet mitt knakk nesten sammen av nedrykket til 2. Divisjon. Fra å spille med de store gutta var det nå 2. lagene til de vi helst ville møte for et par år siden og småklubber som gjaldt. Det å få juling av Nesodden på Berger stadion var jaggu ikke morsomt. Kort vei hjem da, men var fryktelig tung å svelge. Litt før dette hadde jeg truffet en dame i London og var der mer og mer. MFK havnet gradvis litt mer og mer i bakgrunnen, men MFK ble grunnen til å komme hjem liksom. Fatter’n og jeg fornyet sesongkortet som alltid og dro når det passet seg. Hadde jo griseflaks med fly til Rygge og greier!
Det tok litt tid, men man aksepterte hvor man var i divisjonsystemet og fant en form for kjærlighet til fotballen igjen. Dette sammen med at jeg oppdaget engelsk breddefotball hvor en kunne stå med en pils å henge på gjerdet samt se en så en middels fotballkamp. Det var en mental vitaminsprøytning for å bli glad i fotballen igjen. Det var på denne tiden jeg begynte med groundhopping. Plutselig satte man pris på selve turen og ikke minst satte man pris på de små tingene i hjemlandet man ikke hadde lenger.
Nedrykket i 2016 var nitrist. Det ante meg at det kunne skje med slanking av divisjonsystemet, men det å bli sendt ned av Strømsgodset 2 når du har vært med på banking Strømsgodset på Marienlyst. Det.. Det var deprimerende. 3. Divisjon eller Norsk Tipping-liga som det så fint heter i dag. Det var noe annet enn hymnen til Tippeligaen ved innmarsj på Melløs. Igjen. Skulle en hoppe av, så hadde en hoppet av lenge før dette. Det var rundt da jeg begynte å kalle MFK for en sykdom. En sykdom du ikke blir kvitt når den har satt seg. Sesongen ble jo ikke så verst sånn sett. Det var livsviktig vi rykket opp det året, for dagens 3. Divisjon var noe helt annet enn før justeringsåret. Det var veldig spesielt å møte Odd 3. Da en har så fæle og jævlige minner om Odd er det nesten en prestasjon å hat møtt både Odd, Odd 2 og Odd 3 i seriespill på få år.
Sesongen ble gøy da i og for seg. Det å få oppleve mitt første opprykk som supporter var en rar opplevelse. Jeg var glad, men ikke glad som en som tok av. Jeg var fattet. Trodde det nesten ikke egentlig skjedde. Det skulle ta 20 år for å oppleve et opprykk. Det var en merkelig stemning blant Kråkevingen da. Jeg tror ikke jeg var alene å slite med å ta det inn. Det har vært mange tusen kilometer og kalde tribuner for endelig å oppleve ert opprykk. Det tok lang tid å faktisk synke inn. Først i senga den kvelden ble det en tåre i øyekroken.
Men etter glede kommer sorg. I 2018 mistet jeg min bedre halvdel og havnet i en jævlig depresjon. En såpas depresjon det i perioder var bare et strev bare å komme seg opp av senga. Det er da en virkelig kjenner på hvor mye det betyr å gå på kamp. Om det er lokalfotballen eller på Melløs. Det å få ha det fristedet hvor alle verdens problemer forsvinner for en stund. Hvor folk kjenner deg og sier «Hei!» . Noe så enkelt som bare det hjelper når er en i kjelleren. Å få juble sammen for mål skader jaggu ikke heller. Den enkle gleden av å få stå på kamp i en supportergruppe kan gi. Jeg har blitt veldig obs på hvor viktig kollektivet er når livet lugger litt. Vi har alle et felles ansvar for å få andre til å trives på kamp også.
Jeg er spent på fremtiden til MFK. Klubben står nå ved et generasjonsskifte samtidig som man skal få klubbhus opp som samlingspunkt og som en del av det å bygge klubb. 2020 ble en rar sesong, men jeg tok på meg jobben som fotograf for å forsøke hjelpe til holde interessen oppe. Hvertfall i og på sosiale medier. Jeg klarte til og med å få mine «5 minutters fame» på VGTV som bare var morsomt. I det minste spredde jeg litt glede (forhåpentligvis). Tror mye av mitt engasjement for klubben og Kråkevingen bunner ut i den svingen livet mitt tok i 2018. En må få seg en på trynet for å se hva som virkelig betyr noe i livet.
Jeg håper MFK-familien går sammen nå om MFK-veggen. Jeg og fatter’n skal på veggen. Siden det er hans «feil» jeg havnet på kjøret som MFK-supporter. Jeg utfordrer Thomas Sandem til å bli med også….eller enda bedre. Dele en plakett med Rino. Det hadde vært flashback til 1999 det! For en nydelig keeperduo vi hadde da!
