Vi skal tilbake!

I 2002 var jeg skråsikker, følte vi hadde et godt lag. En god kompis av meg som heier på en annen fugl sa «hvis LSK ikke vinner Tippeligaen skal jeg gå fra Sørumsand til Åråsen».» Rykker Moss ned så venter jeg på deg der og går til Melløs» kontrer jeg med. LSK vant ikke det året og vi rykka ned og 8,2 mil med Moss FK dress og flagg fra Kråkevingen var et faktum.

Det var vondt, skikkelig vondt. Egentlig skulle jeg vært ute på byen med kompiser, men tvang meg gjennom det. Gjennom smerten. Gjennom mørket. Og smerte er vel en betegnelse på hva som skjedde med klubben i ettertid. Men vi skal tilbake!

Husker det var stor stas å møte Fu/Vo (en lokal kubb i min kommune, Nes kommune) i cupen. For de var dårlige de, de spilte jo i 3 divisjon. Noen av de spillerne hadde jo jeg spilt mot. Eller rettere sagt sittet på benken å sett på. Noen år etterpå så møter vi Odd 3, ja i nettopp 3 divisjon. Det var smerte.

Hvorfor gidder man? Tenker på alle de timene i tog før jeg fikk billappen, var ikke bare å ta toget til Moss, måtte bytte på Oslo S og opp til meg så går det ikke tog veldig ofte. Dro hjemmefra en søndag kl 13 og var hjemme midnatt. Eller de timene i bil etter en kamp som sluttet kl 20, alle skulle hjem fra hytta og jeg havna i den køen, etter et tap.

Så hvorfor ble en gutt som bor milevis unna mossesupporter? Åråsen er rett ved der jeg bor. Kongsvinger ikke så langt unna. Så hvordan fanget egentlig verdens deiligste klubb akkurat min oppmerksomhet?

Fettern min Martin, erkesupporter, har mye av æren/skylda. Han var supporter, samme var min kusine, Heidi. De tok meg med på kamper. Husker min første kamp i 1994. Lyn-Moss i cupen, tapte 2-0, men jeg var solgt. Vant hjemmekampen 2-1 men kom oss ikke til finalen. Fra 1995 så var jeg på nesten alle hjemmekampene helt til jeg fikk barn i 2009. Da strakk ikke tiden helt til.

Det er de små gledene, de store seierne og overtidsmål. Gleden, samholdet i Kråkevingen som jeg opplevde på den tiden som gjorde at jeg hadde lyst til å dra å se på kamp. Stoltheten av å heie på en klubb ikke så mange andre rundt meg heier på. Det å ha på seg et plagg med MFK logo på, folk ser det. Gleden av at mine døtre har på seg samme logo på seg som det jeg har med stolthet.

Selv om jeg ikke er så mye på Melløs nå som før så ser jeg hver eneste kamp enten live eller på fjernsyn gjennom Moss Avis. Like engasjert er man kanskje ikke, men etter så mange magre år så er vel kanskje det helt naturlig. Det har vært så mye «kram snø» de siste årene så jeg har troa på litt «fløte» fremover (uttrykk fra den kjente «Blaker’n som trener min ungdomsklubb Blaker IL)

Trua er at man skal føle på akkurat den samme følelsen igjen som da Jon-André putta 2-1 mot Aalesund er der fortsatt, vi skal tilbake, eller den følelsen at 1500 mossinger er på en bortekamp i Oslo. Det er de gode minnene og stoltheten av å heie på en så deilig klubb som Moss som gjør at man vender tilbake, at man ønsker å være en del av felleskapet klubben vår er!

Trua på at man skal tilbake på et eller annet tidspunkt. Ta steg for steg, jeg har trua på akkurat det. Drømmene som er der før hver eneste sesong. For jeg har virkelig trua på at vi, sammen, skal stå(eller sitte) å felle en tåre av glede for at vi sammen har rykket opp!

Kråkevingen gjør en kjempe jobb om dagen, det blir lagt merke til langt utover gamle Østfold. Dere skulle likt og visst hvor mange spørsmål jeg får om klubben, som ønsker Moss FK lenger opp i seriesystemet. Klubben har fortsatt ett godt rykte på seg. Supportene også. Uten supportere er det jo ingen klubb, ingen man kan dele minnene og gleden sammen med! Vi skal tilbake!

Ses på Melløs.

Lars Eugen Andresen