God kveld, Pål! Takk for at du tok deg tid til en prat. Jeg ønsker å bli litt kjent med deg som fotballmann og tidligere MFK-spiller. Du er fra Lunner på Hadeland og endte opp i Kongsvinger. Fortell om det!

– Joda. Jeg er fra Lunner, men spilte for Gran. En viktig detalj å nevne, for som gode naboer liker man hverandre ikke så godt, hehe. Men jeg trente mye med Jevnaker, som var det store laget på den tiden i regionen. Men det var ren tilfeldighet at jeg havnet i Kongsvinger. Per Brogeland, som var trener i KIL den gangen, var med 2. laget og så på kampen mot oss i 3. divisjon. Plutselig dukket det opp et tilbud. Jeg tok det og angrer ikke. Jeg hadde spilt fotball med en gjeng kompiser som festet sammen og hadde det utrolig bra sammen. I tillegg jobbet jeg som snekker og hadde det bra. Plutselig var jeg i Kongsvinger og ble heltidsspiller. Uken etter jeg kom, var det treningsleir på Kypros også. Det gikk raskt, men det var utrolig morsomt. Jeg husker at jeg følte meg som en konge når jeg kjørte hjem til Hadeland med en sponsorbil med eget navn på.

Jøss. Så KIL hentet spillere fra det som nok var utenfor kjerneområdet sitt?

– Ja, det gjorde de den gangen. Men kjerneområdet var innlandstraktene mot Trysil, nordre Romerike. Tanken var å hente gråstein og gjøre dem til tømmerhuggere. Ikke nødvendigvis bokstavelig, men den mentaliteten fikk vi raskt. Dette var KIL sitt DNA. Og den gangen var det annerledes. Man bodde ikke i Oslo og pendlet inn. Man bodde i Kongsvinger og ble en del av byen. En del av kulturen.

I Moss hadde vi en forferdelig kamp i 1996 mot KIL som endte med nedrykk. Dette etter at Strømsgodset scoret vilt mye mål, og Jørn Karlsrud satte inn 2-2 for KIL, som gjorde at det ikke holdt for MFK. Hvordan husker du den kampen?

– Uff, ja, den var rar. Jeg startet, men ble byttet ut. Husker ikke så mange detaljer. Har mer eller mindre glemt den. Men husker at det ble en reaksjon når nedrykket gikk opp for folk ja. Det var ikke pent der og da. Men sånn er fotballen.

Før vi går til ditt opphold i MFK, må jeg spørre hva slags inntrykk du hadde av MFK som klubb?

– Jo. Det er en litt rar historie. Som guttunge var jeg på Melløs fordi jeg hadde en tremenning på Jeløy. Faren hans var klubblege, så vi var på MFK-treninger og fikk komme inn i garderoben. Det var stort for en guttunge altså. Dette var rundt 1980, så litt før den største gullalderen, men jeg får gåsehud av å tenke på dette nå faktisk. Jeg ble veldig imponert over møtet med klubben.

Etter noen år i KIL fikk du en telefon fra Moss og MFK. Fortell om det:

– Jeg ble så glad da Knut Torbjørn Eggen ringte. Det var i 1998, og jeg var i fryseboksen i KIL. Jeg trengte noe nytt og brukte ca to minutter på å si ja til MFK. Jeg pendlet litt, og bodde en del på By The Way (i dag Storebaug Gjestegård) i Rygge.

I Moss Dagblad 6. mai 1998 blir du beskrevet som en spiss som går rett på mål. Stemmer det?

– Ja, det er jeg, eller var. Jeg fungerte best med en sterk spiss ved siden av meg som kunne ta av seg duellene slik at jeg kunne posisjonere meg riktig. Det var sånn jeg likte å spille fotball.

Det var en fin tid i Moss. Gruppa tok meg bra imot, og det var noen skikkelige karakterer der som lagde liv i garderoben. Når du setter Jerry Månsson og Raymond Kvisvik i samme garderobe, blir det show. Og jeg må si, Knut Torbjørn Eggen var blant de bedre trenerne jeg har hatt. Dyktig mann.

Skjermdump Moss Dagblad/Nasjonalbiblioteket

Spillemessig var tiden der tung. Dette var inn mot en sommerpause. Vi ble skikkelig slaktet i noen kamper. Vi tapte 6-0 borte mot Rosenborg og Molde. Brutalt, men sånn er fotballen noen ganger. Statistikken til slutt sier 3 kamper for MFK, men det var noen kamper for 2. laget som har sneket seg unna statistikken. Låneoppholdet tok slutt. Det var meningen som en midlertidig løsning pga skader på Christian Petersen og Anders Kiel.

Tilbake i KIL var Per Brogeland tilbake som trener. Det første han gjorde var å dra meg ned på banen og omskolere meg til høyreback. Det var det beste som har skjedd for karrieren min. Jeg har fått utrolig mange morsomme opplevelser av fotballen og angrer ikke på noen valg. Jeg satt på benken mot Juventus. Fått lov til å spille UEFA Intertoto cup rundt i Europa med kameratene mine. Det blir ikke bedre. Du får noen skikkelig opplevelser og lærer av det. Jeg husker jeg fikk rødt kort i kampen mot Ebbw Vale. Jeg fikk litt tyn for den, for saken var at jeg skulle i et bryllup helgen etter. Så alle trodde jeg fikk kort med vilje for å få fri, men jeg hadde fått fri allerede!

Men du ga deg i 2003 som spiller. Hvordan var det?

– Jeg fikk en telefon av Vegard Skogheim. Han trengte litt hjelp for å sikre opprykket for KIL fra 2. Divisjon til 1. Divisjon den gagen. Jeg hadde såre ben på treningene, men bet tennene sammen og bidro med det jeg hadde. Jeg ble dratt frem som spiss igjen, og det var en fin måte å tøye ut den siste fotballen på. Jeg scoret noen mål og bidro. Men det var tid for å gi seg. Vi holdt på å bygge hus, og hvis jeg skulle fortsatt, ville det gått ut over barna, så det var en fin avslutning.

Jeg hadde ikke tenkt at det skulle bli sånn da jeg spilte 3. divisjon med kameratene mine hjemme på Hadeland. Men over 150 kamper i toppfotballen er jeg stolt over. Ekstra gøy er det fordi jeg egentlig ikke hadde ambisjoner. Fotballen var en artig hobby, og det bare ble sånn rett og slett. Det er utrolig artig hvordan det ble, rett og slett. Og fotballen sitter i meg i dag også. Jeg er trener for KILs jentelag i 2. Divisjon, hvor min datter spiller. Og jobben min er i NTG-systemet på både ungdomsskole og videregående skole.

Dette startet i 1999, og jeg ser hvor viktig tilrettelegging er for å bygge fotballkultur og gi ungdom et tilbud. I dag er vi vel 12 eller 13 i stallen til KIL med bakgrunn fra akademiet. Kulturbygging er vanskelig å måle i rene tall, men er viktigere enn folk tror. Jeg tror MFK må tenke på dette og ha horisont på det de driver med. Dette er lidenskapen min. Jeg er så heldig å kunne jobbe med det og ha en kone som elsker fotball. Hun er faktisk mer gæren enn meg!! Hun og dattera mi drar på tur til Liverpool og koser seg! Men jeg er utrolig heldig med familien som alle elsker fotball. Det er fantastisk givende å jobbe med dette. Jeg er utrolig heldig som får bruke tiden min på dette.

Vi som supportere må spørre litt om dine minner om supportere i karrieren din?

– Å ja, i Kongsvinger hadde vi en todeling av fansen. En gjeng som satt bak bortelagets benk, kalte seg felt F. De ble etter hvert mine personlige venner også. En artig gjeng som lagde bra med lyd og alltid hadde en pekefinger mot bortelaget. Jeg husker når RBK og Nils Arne Eggen var på besøk, kjøpte de en kartong røyk til han. Fin tid.

Jeg er imponert av dere i Kråkevingen. Dere var fargerike da jeg var der også. Men hvordan dere driver i dag imponerer meg. Dere er rett og slett jævlig bra. Jeg ser det dere driver med på nettet også. Det imponerte meg veldig når Alex dro til MFK, og jeg begynte å se på det dere driver med. Men jeg må fortelle: Jeg hadde med min mor på 82 til Raufoss for å se på kamp der. Hun syntes det var så gøy å se dere sette farge på kampen, fleipet med keeperen til Raufoss. Dere gjør en kjempejobb, og dere bygger gode forhold til spillerne. Dere er flinke i det dere gjør. Fortsett med det!

Vi må prate litt om sønnen din før vi runder av. Alexander Håpnes er jo i MFK hvor han gjør det bra. Han har jo fortalt historien selv i vår podcast, VIngenPod. Men hvilken rolle hadde du med rundt det?

– Når han fikk beskjed i KIL at det var greit å se seg om etter en ny klubb, og muligheten for prøvespill i MFK dukket opp, pushet jeg litt på han. Jeg visste jo hva som bor i MFK som klubb. Det er tradisjoner i veggene, og når de startet på det som har blitt et opprykk til OBOS-ligaen, er det gøy å være med på slike prosjekter. Som fotballspiller er det også viktig å bli pushet ut av komfortsonen. Han fikk jo først nei, men så skulle MFK møte KIL i en treningskamp, og MFK manglet spillere. Den kampen viste hva som bor i hodet hans. Han dro frem noe han kanskje ikke helt visste han hadde og leverte bra. Han har virkelig vokst på muligheten i MFK. Både som fotballspiller og sønn. Det gjør noe med han å stå på egne bein og må ta ansvar. Jeg er skikkelig stolt over den utviklingen han har vist.

Pål Håpnes er stolt over utviklinga sønnen Alexander Håpnes har hatt i MFK.

– Det har vært skikkelig gøy å følge MFK i den tiden han har vært der. Opprykket fra PostNord-ligaen var fantastisk artig! Nervepirrende, men artig! Det viser jo litt hvilken kraft som er der i klubben å klare å dra frem sånt når flyten ruller på og den støtten dere supportere ga! Marginen var til slutt liten, men man fikk et fantastisk øyeblikk i den Vard-kampen. Det er sånne øyeblikk en holder på med dette for. Når den avgjørende målet kommer, du har kjempet så hardt for det, kommer den rusen man rett og slett bare mister det.

Så får en jo de motsatte øyeblikkene også. Det var fryktelig surt å miste den mot FFK. Det har irritert meg hele uken faktisk. Men fotball er nådeløst av og til. MFK har mistet litt for mye poeng mot slutten, men jeg tror det er en bratt lærekurve for flere av spillerne. Med litt mer rutine og fokus på å verne egen mål, blir det bra etter hvert det der. Må bare ha litt tidsperspektiv på det og bygge rutine.

Hva tenker du om kampen på søndag? KIL har på papiret ingenting å spille for. MFK kan teoretisk havne i kvalifisering hvis alt går galt?

– Så lenge det er teori, må en tenke på at det kan skje. Jeg var innom KIL-treningen og sa at dere ikke behøver å ta dere ut så mye. Tenk på kvalikkamp. Bare gjennomfør gutter, hehe.

Men for MFK handler det å fullføre og være skjerpa. Gjøre en jobb i 90 minutter og fullføre sesongen. Jeg har ståltro på at MFK spiller OBOS-ligafotballl neste sesong. Jeg får dessverre ikke vært på kampen da jeg har årets siste kamp med KIL-jentene i 2. Divisjon borte mot Bossmo & Yttern.

Mot slutten på en sesong er man sliten hvor det blir litt godt å fullføre egen sesong med en treningsleir i Tyrkia. Få litt varme i kroppen før vinteren, og puste ut litt. Men først handler det å fullføre. Det må ikke lagene glemme som har noe å tape i årets siste kamp!

Vi takker Pål for praten og ønsker lykke til mot Bossmo & Yttern!