– Siden vi begge skulle rykke ned uansett så kunne vi vel stå sammen

Dette er en artikkelserie om alle de fantastiske vi har i og rundt Kråkevingen. Hvor godt kjenner vi hverandre og hvordan fattet de interessen for Moss Fotballklubb. Neste ut er trubadur og kæll, Lasse Dahl.

Navn: Lasse Kjenslie Dahl

Alder: 51 år

Bosted: Skarmyra

1976-1986

I begynnelsen var jeg 7 år, og et plutselig monsterbrøl på Melløs Stadion er det første minnet mitt defra. Hvor høyt det var. Og på slutten, et kjempebrøl som jeg sjøl var med på. Moss Fotballklubb hadde slått Odd 2-0 og rykka opp til 1. divisjon for første gang! Hundrevis av mennesker storma ut på banen fra ståtribunen og fra hovedtribuen, der fattern og jeg satt. Spillere blei løfta opp og bært rundt på banen. Alle sang den første dagen. Seiern er vår.

Feber`n hadde akkurat starta da kråkene fløy mot toppen. Menn og kvinner i gule kjeledresser med Wrangler-reklame, sang  på kampene, Signalhorn. Flomlyset delte spillerne i fire skygger. En himmel full av flasker. En svart og gul hippieloff kjørte rundt i byen og annoserte kamper fra en høytaler på taket, spelte den nye mossesangen.

17. Mai sto Kevin Keegan på balkongen til hotellet og vinka ned til vårs som gikk i tog. På kvelden så vi Hamburger SV slå Moss 6-1, og vi omringa Keegan etter kamp og fikk autograf. En sommer rundt den tida kom West Ham på besøk (1-4).

I 1979 sitter jeg fortsatt på hovedtribunen med fattern. Vi hadde reist rundt og fulgt gutta. Mjøndalen, Tønsberg, Lillestrøm har jeg blitt fortalt. Men det eneste jeg egentlig kan huske er en sånn høstkveld der alt står på spill. Vi har hatt en kjempesesong og hele Norge klør seg i hue. Vi er the shit, jeg lover, bror. Ynglinger. Definisjonen på gladfotball. Det var bedre enn Tarzan på Gimle og Frisenfelt til sammen. Vi trakk flest tilskuere i landet det året. Den siste kampen. Om  Viking tapte, eller at Odd spilte uavgjort, et eller annet sånt. Og alt gikk vår vei. Men, 2-2 ga vårs 2. plass i 1. divisjon. Det var kult, husker jeg. Fikk innsatspremien på sprint for første og siste gang.

Spiriten i laget den gang var hinsides noe jeg har opplevd siden. Det var bygd på kødderi og humør, og vi elska døm.  Snart var det europacup mot Magdeburg. Så treningskamper om sommer`n mot Celtic, Nottingham, Derby og en haug andre lag jeg faktisk har glømt. Cupfinalen i 81 som vi ikke snakka mer om etterpå, men som ga alle blod på tann. Einar som hadde dratt til Bayern og gjorde vårs stolte der, ga oss troa på vårs sjæl.

Cupfinale var vanlig. I 1983 valgte jeg å bli hjemme å ta den på tv, det kom flere av døm, sa folk. Men det kom aldri noen flere, og vi som ikke dro har angra på det siden. Vi hadde blitt høye på vårs sjæl. Ikke så rart heller, da, i en by med 25 000 innbyggere som sammen sto for det meste av verdensindustrien og skipsbygginga som foregikk på den tida. Vi slo Vålerenga 2-0 på Bislett og 15 000 mossinger venta i sentrum.  Det blei en gående kortesje fra Basarbyggningen til Rådhuset der alle som klarte, fikk ta på Kongepokalen. Jeg holdt den høyt og kyssa den utafor Sparebanken før jeg ga den videre til Morten Vinje. Det er sånne ting som binder deg til et lag for alltid.

Året før den siste båten gikk ut fra Værven, var det som et tegn på at tidene skulle endre seg for byen vår. I 1985 var Moss Fotballklubb akterutseilt og livbåter blei satt ut da vi havna i kvalifisering for å unngå nedrykk- like utenkelig for oss som at Star Hagen kunne gå på vannet over Kanalen. Men i gjørma var vi. Håpet blei tent i kvaliken da vi trengte uavgjort i siste kamp mot Tromsø på Melløs.

 Jeg hadde da forflytta meg til ståtribuen, uten at det var noe synging der å snakke om den gang, ingen supporterklubb, men fullsatt som vanlig. Det var en ufyselig dag i noe som må ha vært oktober/november, det var frossent løv som skinte i det massive flomlyset og frostrøyken lå lavt over bakken i flomlyset . Det var første gang jeg kjente på høstnervene. Og jeg var ikke aleine.

Vi hadde kjøpt en ny spiller som jeg ikke skal nevne navnet på, fra Enga. Ok, han het Øyvind. Vi lå under 1-0 rett før slutt. Jeg hadde begynt å bevege meg mot søndre sving på indre bane. Folk hadde begynt å skrike og banne fra tribunen, helt ugjenkjennelig atmosfære. Men så, kællær, blir denne Øystein sparka ned av keeper Bjarte Flem. Dommern dømmer straffe med 4 minutter igjen. Jeg bak målet. Øystein vil ta straffa sjøl med venstrebeinet sitt. Jeg husker tilløpet. Håpa han skulle skyte i et annet hjørne enn keeperens høyre. Men det gjorde han ikke. Bjarte slang seg dit og tok ballen fast. TIL- spillerens ekstatiske feiring blir filma av kameraene og i bakgrunnen, meg, som bryter sammen. På vei ut så jeg flere som grein. Jeg gikk og satt meg i jernbanevognene ved Rockwool.

Det første minne jeg har om en supporterkultur på ståtribunen har jeg fra sesongen i 2. divisjon som vi måtte gjennom i 1986. Det var ikke noe svart og gul blomstereng som bredde seg utover, vi var tilfeldige folk som fylte treradene, ukjente for hverandre men i små klikker fra hele byen som kledde seg casual med et og annet skjerf eller flagg. Noen drakter fantes ikke. Erland Johnsen og Rune Tangen fordrer også nye sanger og etter hvert er vi en stor gjeng som broderer ut ville vekster av toner og tekst. Vi må vinne i Horten så var vi klare for 1. divisjon. Ryktene går om at vi kommer til å miste flere spillere. Erland har fått tilbud fra Schalke 04 . Forsvaret var allerede det sterkeste i Norge, kanskje gjennom tidene. Erland Johnsen. Einar Aas, Rune Tangen, Svein Grøndalen, Gjermund Haugeneset og Johnny Melbye. I Horten tok vi over puben ved ferja og gikk sammen opp til Lystlunden. Festfotball som forventa og med 4-1 seier var vi igjen på topp der vi hørte hjemme. Aldri var det morsommere å ta ferja hjem enn den kvelden. Med Einar og Eggen og kasser med mosseøl i fri bevegelse, som løse kanoner på dekk. Hans Deunk i omfavnelse med supportere og Erland som lovte å aldri dra, ikke med det første i hvert fall. Det var september og vi var allerede klare for å legge 2. divisjon bak oss for godt. Året etter var vi mange flere på ståtribunen.

1987-1990

Grupperingene samla seg til unison sang. Vi hadde ingen regelbok og ingen lover som skulle følges. Kun 200-300 som gjennom sang og tilstedeværelse ville forsvare ståtribuna, og som møtte opp hver gang. Noen ganger føltes det som om alle 1500 av vårs var en stor sang og en eneste bevegelse. Men tribunen var delt på midten med et imaginært ingenmannsland, der kunne det kanskje stå et par vakter som holdt to supportergrupper fra hverandre. Den første kampen det året møtte vi Lillestrøm.

De møtte opp. Det blei svært trange forhold. Det var til tider vanskelig å løfte armene, noe som skulle bli normalen gjennom resten av 80-tallet. Kampen mellom LSK og MFK- Supporterne var langt mer intens en hva vi var vant til. Det var så lett å se hva denne rivaliseringa oss imellom gjorde med kampen. Vi løfta laget fram. Vi begynte så smått å ta over. Ekstasen smitta over til Melløsgresset.

Inspirert av treneren på sidelinja, laget på banen og bortesupporternes frekkhet, vant vi kampen 2-1. Den gjorde noe med meg, mann. Jeg blei tekstforfatter rundt den tida. Finne de rette orda til det rette tidspunktet. En sang som 200 forskjellige mennesker kunne akseptere, synge og huske. En sånn som vant kamper.

Sesongen kan man lese om i historiebøkene. Jeg gikk glipp av en hjemmekamp. Den mot Mjøndalen (4-1). Da var jeg på Valle Hovin og så Deep Purple og Status Quo.  Dessuten var det det året da uavgjorte kamper skulle avgjøres på straffespark. Vinnern fikk 2 poeng og taperen fikk 1. Bad kom ut med Michael Jackson og Carrie med Europe. Dont dream its over.

Da året gikk mot slutten var det to lag igjen- MFKane, Molde og Moss. Vinnern blei Seriemester. Jeg studerte på den tida, og å komme seg til Molde, der kampen gikk, var utopisk. De som dro hadde råd til det, eller pakka seg sammen i biler. Jeg skal ikke unnskylde meg, det gidder jeg ikke. Jeg slått meg sjøl nok med det der.

Jeg måtte ta kampen på Spor 2. Der var det smekkfullt. Det var ikke det at noen viste seriefinalen på TV, for den gikk ikke på TV, det var telefonoverføring. Om du har sett kampforløpet der Moss blei bombardert i nærmere 90 minutter, og Nils Espen var overalt, så kan du også tenke deg den anspente stemninga nede under jorda på Spor 2, der puben var fylt til randen og folk sto uti Storgata og prøvde å høre hva som skjedde. Lettelsen og gleden da  «Carsten får ballen på sida .. løper forbi en… og legger inn for….. og der er… Geir!! det er mål! Geir Hænes! Det er 1-0 til Moss!» Bananas. Klemming. Puben på hue. Vi hørte ikke telefonoverføringa. Måtte roe vårs. Hadde vi hørt riktig? Hold kjeft! Ja! Det var en null. Det blei satt inn et nytt press. Rekdal og Hareides menn reiv forsvaret i filler, men ingen slapp forbi Nils Espen. Spor 2 var et varmt, lattermildt, men nervebefengt sted. Vi trodde ikke det skulle holde. Vi trodde det skulle sprekke når som helst. Stillheten tok overhånd. Folk sto stille med øl i handa og  i noen øyeblikk var det ingen som snakka, men alle som lytta. Med øya i bakken, eller fjernt skuende oppover i taket mot den ene høytalern og telefonoverføringa som ikke var så jævla crispy akkurat. Så skjedde det utenkelige etter mål og sjangser; « Ole Jonny… Ole Jonny finter en mann på ræva… spiller frem….Carsten Bac…Carsten back…!?  Carsten Bachke scorer!! »Og  derfra og ut hørte vi ikke mer av telefonreportern. Skvetter med øl som var igjen gikk rett opp i lufta og vi hang rundt hverandre og dansa. Dansa med mannfolk og kvinnfolk, klemte døm.

På kvelden var det konsert på Kråkereiret med Dollsquad, med Pål Andreassen i spissen. Etter konserten kom spillerne tilbake til Moss og vi tok dem imot på Rådhusplassen der de sto på taket over inngangen, og vi 10 tusener stolte innbyggere, på bakken med flagg og fakler. Store gule ballonger dulta rundt og alle var Mossesupportere. Jeg kyssa kongepokalen igjen. Det hadde vært en perfekt dag. En perfekt aften. Dagen etter tok jeg permanent og fant fram cowboybootsa, husker jeg.

Det ble utgitt mossesang i beruselsen dette året.  Fenomenet skjedde  i Juni, jeg feiret min 19 årsdag på Gamla med venner, samtidig. Der var også Rudberg som hadde lagd sangen. Jeg fikk heldigvis anledning til å fortelle han litt om hva jeg syntes om den nye mossesangen «Hei, Moss», han hadde lagd. Han hadde sin gjeng som han satt med og han tok mine råd svært ille opp. Det endte ikke bedre enn at jeg seinere på kvelden måtte stå til svars for det jeg hadde sagt. Han hadde på den tida en del livvakter rundt seg og det var liten vits i å være smart da de kom bort til vårt bord. Han bød rett og slett opp til dans med sine karatekunster og vi endte opp i basketak. For min del fikk jeg et spark i hodet mens jeg sto oppreist, og et slag i mellomgulvet. Heldigvis, i tro tradisjon, kom en vakt meg til unnsetning og fikk kasta meg ut på gata. Mine siste ord til dem alle var noe sånt som at sjøl jeg kan lage en bedre sang enn det der.

  1. oktober.

Melløs var så stappfullt av folk, så da speakern ropte opp tilskuertallet på 5500 var det humring rundt hele. At Moss Fotballklubb dro unna noen kroner på 80 tallet var det liten tvil om. Det var nok nærmere 8000 der etter mine beregninger, og det var umulig å bevege seg noe særlig der jeg sto, midt på ståtribunen og dro i gang sanger. Boutragueno, Gribben, fikk på et tidspunkt nok av mossesupporternes trakkasering og kom rett bort til oss og viste oss fingern. Et skinnende høydepunkt i hverdagen. Moss hadde taket på Real. Vi hadde kun tapt 3-0 der nede, og det gikk mot uavgjort på Melløs. Jeg minner om at vi var 25 000, den gang. For noen av oss så betydde det som skjedde på banen en stor omveltning i selvfølelse og pågangsmot som supportere for Norges desidert kulaste lag.

Denne kampen i seg sjøl var nok også høydepunktet i Moss Fotballklubbs historie. Eventyret Ole Jonny Henriksen vil jeg heller ikke glømme. Han spilte fortsatt på Moss, og det her var hans avskjedskamp. Snakker om. For en karriere! Og for en kamp det blei. Sjøl om Gribben fikk seiersmålet og vi røk ut av serievinnercupen den kvelden, tror jeg alle som var til stede vil huske stemninga resten av livet. 1988 virka bra, men vi begynte å rote med et eller annet i styre og stell. Det var her vi skulle hatt en klar ideologi og satt vårs noen mål. Nå var det også et  generasjonsskifte på gang. Heldigvis var en ny frelser på vei til Moss, fanga av ei kråkemor med kjærligheten klør.

1989 sesongen dro jeg i militæret, men fikk søkt meg til Rygge Flystasjon og fikk dermed sett alle kampene også dette året. Heldigvis. Dette var året Kjell Olofsson kom til byn. En hengslette gubbe fra Ørgryte i Gøteborg. Han hadde sko å fylle, svensken. Vi var godt vant med lekne kællær. Det vi ikke var så godt vant med var  skuddfoten og  overmennesklig  hastighet og luftstyrke. Det skulle raskt vise seg at Kjell leverte ved enhver anledning. Vi møtte Vålerenga på Bislett og rundspilte dem etter regler som ikke engang fantes den gang. En koloni med mossinger sto som vanlig til venstre for Enga-fansen og sang muntre sanger og snedige trakkaserier angående deres antatte rusavhengighet, da Olofsson latterliggjorde engaforsvaret ennå en gang og scoret sitt tredje mål. Da, i  kampens sluttminutter, var det flere mossesupportere som ikke fant det tryggt å være tilstede på arenean lenger. Folk begynte å gå. I grevens tid. Apeberget hadde fått nok. De kom etter vårs og vi måtte løpe ut av stadion. De satte fyr på et flagg vi mista og kom etter vårs i Bislettgata, der vi fløy hylende, glade og lykkelige mot Bussen. Vi hadde vinni 5-1 og Kjell putta altså 3 mål. En legende etter et halvt år.

Pussig da at året etter skulle vi rykke ned sammen med nettopp Vålerenga. Det hadde vært bruduljer på Bislett det året også. Terje Pedersen, min gamle klassekamerat, scora og hadde terga på seg hele Oslo med noe stunt foran fansen. Og det var dårlig steming fra før da begge lag lå i bånn og vi hadde frykta det værste i den siste kampen. Både Moss og Enga ville rykke ned uansett resultat. Noe vaktmannskap var det også dårlig med. Vi hadde politi, men aldri særlig mange. Det var fortsatt ingen avsperringer mellom supporterne. Vi sto to meter fra hverandre.

Overraskelsen var derfor stor da Apeberget kom med sine aller «fineste» 300 mann, minutter før kampstart, ikledd smoking og dress. I hånda hver sin flaske med tran. Krystad kom bort til oss og ba om fint vær. Siden vi begge skulle rykke ned uansett så kunne vi vel stå sammen. Og sånn blei det. Apeberget og Mossesupporterne sto skulder ved skulder i siste runde i 1990, og sammen rykka vi ned så det sang.

I militæret gikk jeg line-vakt på natta og passa på F-16- flya.  bortover flystripa, bare jeg og AG-3n. Skreiv  «Kællane fra Moss» der. Jeg hadde begynt å lære meg å spille gitar året før og nå begynte det å bli bra. Jeg fant en melodilinje som passa, men foreløpig ikke noe band. Bandet fant jeg på Værven i de nedlagte lokalene ved inngangsporten i 1990, det som skulle bli Jugglers Ink. men vi spilte aldri inn den sangen. Det skjedde ikke noe mer med den før i 1995.

1991-1995

Det er her Mike Speight-epoken begynner. For han satt straks i gang med å lage en supporterklubb som skulle hete «Moss Supporterklubb». Jeg er også ganske så sikker på at vi rundt denne tida allerede var «Kælleberget», og at vi fungerte godt som det. Stiftelsesmøte var på Fossen og det fins et bilde av det. Speight hadde fokus på samvær på tvers av grenser. Dermed måtte vi, alle mann, på fest på Gamla med jevne mellomrom, enten vi ville eller ikke og drekke med spillerne. Mike var en tøffing, man hørte på han. Greit nok, men ikke helt min stil å krysse de grensene. Uansett, så blei vi kjent med Kjell og Jørn, Kjell-Ove og Carsten og hele gjengen. Det var hyggelig. Stadig oftere møtte vi Kællane på byn. Resultatene uteble. Moss Supporterklubb klarte ikke motgangen, men Kælleberget organiserte seg. Vi satt opp busser, lagde sanger og formidla informasjon til Melløspublikummet om det vi dreiv med. 

 Det er et teater det her også. Men med hjertet. Jeg tror at supportere kan endre holdninger og gjøre et lag og en klubb bedre, da det er vi som alltid brenner mest for saken og det er vi som bestemmer sangene. Om noe, skulle vi allerede da vært mye strengere med omstendighetene som snart skulle bli verre. Spillere forsvant mellom fingrane våres til rivaler og proffklubber. Moss Bygde ingenting. Alt bare sto der. Så fikk vi den nye hovedtribunen med røde seter. Men noen av de mest uglesette personene i en små, det er de negative.  Også blir det et mantra. Pressen tier stille og det skurer og går.

I 1994, et realt fotball år. Jeg var maskinist på Lys Line og seila på Bilbao.  Imellom turene dro jeg til Polen med Kælleberget og støtta landslaget. Jeg dro også til England å så Arsenal vinne cup. Men i Moss gikk det ikke like greit. Mike Speight hadde rivd i stykker sin siste skjorte og måtte forlate klubben. Det var slutt på hederlige 5-4 tap. Basket Case og Black hole sun på radion.

Kælleberget fortsatte å sette opp busser som ikke alltid kom tilbake i samme stand. Vi bytta ofte busselskap, det veit jeg for jeg var turansvarlig for den gjengen. Kællebergets eneste mandat var å dra på bortekamper, og det fantes fortsatt ikke så mange regler å forholde seg til for medlemmene. Rasisme og diskriminering var vi selvfølgelig alle mot, og dette skapte grunnlag for  holdninger og uttrykksmåter i sanger og oppførsel på kamp. Men vi var mange hundre forskjellige folk. Det var en friplass for mange av dem, meg også. Moss FKs styre var ikke særlig imponert og noe samarbeid med dem kunne vi skyte en svart og gul pil etter. Noe måtte skje. Vi måtte strekke vårs ut mot flere. Eller strakk vi vårs etter andre?

Mange hadde sett behovet for en litt bredere supporterklubb rundt 1995. Det var en oppgave vi tok på alvor, da vi begynte å gå tomme for buss-selskap. Vi satte oss ned på Øre kro, Eddy, Øystein, Ulf, Jan-Erik, Bergmann og meg. Der stifta vi Kråkevingen.  Jeg var kulturarbeider på Gimle sammen med Odd Espen Skjærbekk og han spilte for tida i Dusty Cowshit. Vi blei enige om at Dusty skulle gjøre sin versjon av låta. Sommern 1995 fremførte Dusty Cowshit urpremiere på «Kællane fra Moss» foran Kirkeparken i gågata, iført hver sin mossedrakt som de fikk overlevert av meg og Kråkevingen. Ga ut CD med dem.

Så dro vi til Ålesund i 1995. Det var den første turen med Kråkevingen og det sto om opprykk. Vi måtte vinne den kampen og Eddy og Øystein Wolf satt opp buss. 40-50 Supportere ramla ut i eventyrbyen kl. 8 på morran, og starta sin søken etter en åpen pub. Jeg husker jeg gikk rundt i byen der og trivdes stort med det. Det var greit nok å gå der. Det var en by som kunne måle seg med min egen i skjønnhet,  men som så helt annerledes ut- kanskje bittelitt finere i kanten her og der. Stadion derimot hadde likhetstrekk med Bellevue. Bak det ene målet var det fjell og den ene tribunen på langsida hadde bare plass til vårs. Et latterlig, latterlig lite drittstadion altså. (Men det er klart, vi ler ikke av det lenger nå) Rune Tangen blei helten denne kvelden! Med hans 1-0 scoring var enda et hårfint opprykk sikra. Hjertet mitt begynte å lure på hvor ofte det her skulle pågå.

1996-1999

Per-Matias Høgmo skulle ta dette laget videre i 1. divisjon, eller Tippeligaen som det vel het da. Det klarte han ikke. Men det var nesten. Hør a: Moss begynte faktisk å vinne en del kamper på høstsessongen, som jo laget alltid har gjort. Trengte faktisk bare seier i den siste kampen der mot Kongsvinger. så blei det 2-2, (Jørn Karlsrud kjøpt fra Moss skåra for KIL)  2-2 var et greit resultat. Vi klarte vårs med det også. Hadde god målforskjell mot laget bak, Strømsgodset. De spilte mot et likegyldig Start-lag. Som ga fra seg seieren til Godset fire minutter på overtid. De trengte å vinne med 4 mål, og Startkeepern forærte ballen til Jostein Flo som kunne legge denne rolig i mål til 2-6, så speakern i Kristiansand kunne ringe til speakern i Moss og fortelle om resultatet som han så måtte viderebringe over høytaleranlegget på Melløs til 4000 spente supportere. Det var en mørk kveld jeg helst vil glemme. Jørn Karslud, vår gamle venn, hadde senka oss med sine KIL-mål. Dark. Han var førstemann i garderoben.

I 97 hadde jeg blitt pappa og fått meg jobb på Eptec. Ting så lyst ut. Moss fikk Knut Torbjørn Eggen som trener. Vi skulle rett opp. Vi sloss, sportslig, mot Vålerenga det året og vi rykka opp sammen. Knut Torbjørn hadde lagd gull av gråstein. Han var streng med gutta og enda strengere mot supportere. Det var null kontakt mellom Kråkevingen og MFK i denne perioden. Jeg var i styret i Vingen og syns også det var best sånn. I 1998, da jeg var leder i Kråkevingen,  fikk vi den uheldige hendelsen med Raymond Kvisvik som forlot Moss, som toppskårer, til fordel for Brann. Vi hadde jo vært i Bergen å sett Moss vinne 1- 0 i serieåpninga, så det hele var fortærende. Men dette var nok nytt på den tida, at en spiller dro midt i sesongen. Så da Brann kom til Moss det året blei det spraya, med rød spray, «Quisling», over Melløsmatta. Ingen fjerna det så godt, heller i god tid. Så det sto litt Quisling på matta når kampen kom i gang, også.

Vi gikk og spiste noe som het Nachos på Mossiana, byens beste pub. Spilte sjakk på uteservinga på fortauet. Sex and candy kom ut. Hit me babe one more time.

Jeg tør minne om at Kjell Olofsson, som dro til Dundee United i 1996, kom tilbake i 1999. Inn kom også Dagfinn Enerly. Sammen skapte de stor fotballhistorie. Corner-greia dems funka som bare det i flere kamper. Det er det lagd tegneserier av. Kjell la inn og Dagfinn skjøt innlegget på hel volley fra 16 meter, gjerne i krøsset. Uvirkelige dager. En annen gang skjøt Kjell et frispark rett  i mål. Ikke noe uvanlig med det, men dette var fra midtbanen. Kjell Olofsson er sammen med Einar Aas, Ole Jonny Henriksen, og Thomas Klaussen Noen av de navna som har betydd mest for mitt engasjement og for lagets renome`.

2000-2010

Timeglasst snur. Vi får nye sjangser, vi er i Eliteserien. Jeg har blitt singel. Bandet mitt  har pause, folk drar til India for å finne seg sjøl. Jeg starter Fænsen sammen med Stian Høvik som også er med i Vingen. Som et tribute til Jokke som dør dette året, spiller vi hans sanger og holder en del konserter. 2. juledag på Sin City er et høydepunkt med Fænsen . Etter hvert begynner vi å lage mossesanger. Jeg vil gi ut en plate med flere mosseband. Går til avisa og legger fram kriteriene: Musikk jeg liker, på mossedialekt, om Moss. 3 kriterier. Jeg får en god del respons på det heldigvis. Men det er knapt med penger og vi har ikke så mye til overs til studiotid. Vi må megle med Petter Kvilthu og vi får en  god deal der oppe på Høyda. Noen band er rett og slett ikke bra nok, andre prøver å skrive fotballsanger, men det skinner igjennom at de aldri har vært på en kamp. Vi får inn hele A-laget til å kore på et par sanger, “Kællane fra Moss” og”Gamle Fænsen”. Morten Moldskred har såpass pussig stemme, så det må med i en sang. Julle au, får en egen linje. Da alt er innspilt er det fortsatt to timer igjen å lage og å spille inn en sang på. På kort tid går jeg for noen enkle linjer og akkordprogresjoner og får Petter til å spille trommer. Thomas Wold fra Hobo Train blir oppringt, og han kommer og legger på vokalen, da stemmen min begynner å bli sliten.

2002 gir vi ut S Å O V E R M O S S og har releaseparty på Elmers. Plata kosta dyrt å lage, men vi fikk noen sponsorer. Søknad om støtte fra kommunen blei avslått.

Men det året rykker vi altså ned. Og det er Martin Andresens skyld. Vi taper 6-2 mot Stabekk i siste kamp, og vi skal aldri se lyset igjen. En av vaktene går løs på Martin Andresen etter kampen.

Unngå nedrykk i 2003. Full krise. Kampen mot Glomme. 10 000 på tribuna. Vidar Martinsen lager seiersmålet for Moss. LO Mattsson som blir kalt inn som nødhjelp der Rune Tangen feila som trener. Snuoperasjon.

Mer LO. Kniv på strupen. Nedrykkspøkelset. Aalesund på Melløs. Vi må vinne siste kampen. Det var nesten ikke til å tro. Men da resultatene fra de andre kampene blei ropt opp skjønte vi, spillere og hele verden at Moss ville unngå det utenkelige nedrykket med seier. Det utenkelige 2. divisjon. Mot slutten av kampen etter å ha fått grisebank av Nord-vestlendingane, er det Jon Andre`Fredriksen som skriver seg inn i historiebøkene til evig tid. Målet var som tatt ut av en drøm, og det blir bare bedre jo mer man tenker på det. Kanonskudd nedi rota. Aldri har Melløs eksplodert på den måten, gløm det. Vi hadde aldri vært så letta og glad noen av vårs. Festen på puben etterpå er fortsatt legendarisk. Hvilken pub var det igjen? Jeg mener jeg gikk ut fra Triangelbygget seint på morran.

Like ille blei det i 2005. Herregud for et liv vi lever. Knut Tørum, nå. I starten av hans trenerkarriere. Og Rune Tangen. Det blei en kjempesesong, egentlig. I siste kamp mot Sandefjord var avstanden opp til nettopp dem 2 poeng. 9100 tilskuere på Melløs. Jeg tror jammen Moss leda 3-2 ei stund også. Pauseunderholdninga MFK stilte opp med var Ronald McDonald som spilte fotball mot noen barn til melodien av «its Been a Bad day» jeg ante at noe veldig gærnt skulle skje allerede da. Tapte 4-3.  Ennå et år i Adeccoligaen? Nei. To kvalikkamper mot Molde. Molde-greiene igjen. Denna gangen dro vi oppover, selvfølgelig. Sjøl etter 3-1 tap hjemme.

De hadde opp igjennom åra bygd seg et fantastisk stadion og de knuste vårs. Men alt i alt var det en god sesong. Kråkevingen kjøpte champagne til Kællane.

2006

Jeg lagde «Videre-plata» et konsept som nok en gang handla om å samle mosseband og musikk om byen, men også for å få på opptak og nyinnspillinger av de virkelig gamle slagerne “Mossesangen” og “Moss vår by”. Operasanger Svein Carlsen med sønn og to Jegleheimer møtte opp og leverte på kort tid. Klubben var 100 år og plata skulle være en gave til dem. Denne gangen satsa jeg ekstra på lydkvaliteten, som ikke var all verden forrige gang. Vi  engasjerte Eyvind oppå Jeløya som for tiden produserte Morten Harket. Der sang vi  inn tittelkuttet og 06 Babe. Decibøllene bidro med «Stammen» . De to sistnevnte blei forøvrig kåra til de beste supportersangene det året, av supporterne sjøl.

Geir Bakke var trener og det gikk heller dårlig. Ikke noe opprykk. Trist 8. plass i Adeccon. Releasekonsert på Tivoli Amfi.

Vi møtte alltid de nye trenerne på Øre Kro, det holdt vi på med lenge. Geir Bakke var den første til å si hva han egentlig mente om forholda i Moss FK. Vi hadde jo visst at det var tungt å være trener i Moss, men Knut Torbjørn og andre hadde jo bevist at det gikk ann med det rette tankesettet. Etter som åra nå begynner å gå skal vi høre mye av det samme fra mange andre askeladder som skal prøve seg. Noe er feil i klubben vår.

Som supportere må vi gjennom mye rart, men vi får også til en del. Engang hylla vi inn hele huset til en midtstopper som het Petter med sløyfebånd og spanderte bleier på kidden hans i et forsøk på å sjarmere han til ny kontrakt. På det grunnlaget skreiv han under for 1 år til!  Vi har gitt bort griser til folk som har spelt bra, sovi i telt på Melløs helt til laget har vinni en kamp. Fått utsatt kamper fordi Hjælmen skal i bryllyp. Tapt borte og hatt den beste festen på vei hjem. Slåss mot hundre Brannsupportere på Torgalmenningen og kommet helskinna ut av det. Hatt med kassegitar og underholdt hele Hamar, Alta og Stavanger. Kjørt dobbeltdekker til Trondheim med 18 mann og fått politieskorte inn på stadion. Pølse i vaffel har blitt servert over hele landet kun for oss.. Det har vært litt av en tur. Og overalt har vi syngi om kråker, og det kommer vi til å fortsette med.

2010-2020

Vi blei omsider forespeila et nytt stadion i 2010. Nøkkelen til fremtidig suksess. Et ny-optimistisk fakkeltog på rundt 1000 stk. marsjerte til Moss Rådhus. Joda, det skulle bli stadion. Noen summer kom fram. 1 million over 10 år eller noe. Høstlettelse. Det var til og med et vedtak på det, på tross av Moss Fotballklubbs økonomiske vanstyre over flere år og en ganske heavy gjeld. Men som supportere hadde vi stilt opp og la egne penger inn i aksjer som skulle redde klubben, dette blei gjort med javne mellomrom dette tiåret vi nå er inne i. Traumene i seg sjøl med truslene om at klubben kan forsvinne helt har vært ganske jævlige å ha hengende over seg. Det er klart vi gjør hva vi kan. Endelig fikk vi et pusterom og litt kraft inni laget. Et nytt stadion. Bort med det gamle. Videre!

Tilslutt valgte mitt eget parti, den gang, RV, å gå i mot det vedtatte vedtaket. Og på et vis så blei det heller nye flomlys som vi knapt har brukt, til flere millioner. Man kan spør seg hvor visjonen til mossepolitikern er. Vil ikke ha nytt stadionanlegg? Ser ikke signaleffekten det gir til land og folk? Hvilke andre sammenkomster trekker flere folk enn fotball og musikk? Små tanker passer meg veldig dårlig som mossesupporter. Jeg veit bedre.

Fra 2010 da alt gikk i svart har jeg ikke vært den samma. Ink ga ut plate og fikk et løft, så blei vi oppløst etter 14 år. Plutselig sto jeg uten band og toppfotball. Starta Forbundet det året,  i mangel på noe annet å gjøra på søndager. Den første sangen jeg og Stian lagde gikk sånn:

«Livet er lite i 2. dimensjon

Stjernene ække så blanke

Døm viser veien til alt det som var

og til jobben i morra med folk

Jeg vil banke»

Ganske betegnende.

Disse siste 10 åra er en utenfor-kroppen- opplevelse. Jeg har måtte finne ut av meg sjøl på måter jeg ikke vil. Stå i pissregn på Melløs uten tak over hue er jeg vant til, tenker ikke på det lenger, men tida mi her er verdifull og kort. Har håndhilsa på nok trenere nå. Nok mislykka folk, med mislykka planer og ideer om hvordan fotball skal spilles, når jeg veit innerst inne at ingenting slår tre på topp og hurtig kantspill. Ingenting. Og de tre skal ikke jobbe tilbake når det er corner. Det sa han Nils Arne, au. “Du ska itj`jobb hjem du, Carsten”.

Heldigvis kom Ole Martin Nesselquist innom og redda klubben fra total ydmykelse i 2016/17. da vi faktisk gikk på ennå et nedrykk til en divisjon vi ikke visste om engang. Men også han kalte inn til kjeftemøte med Kråkevingen. Vi hadde vært for negative og de yngste spillerne grua seg til kamp. Da skjønner du at vi ikke er i toppen lenger. Wake up call, ass. I 2017 rykka vi heldigvis opp, så Ole Martin gjorde jobben. Håper han en dag kommer tibake, til ordna forhold.

Lyspunkter er lettere å telle da de er få. Tidligere nevnte Thomas Klaussen er en av dem som gjør det vanskelig å svikte. Rene Elshaug likeså. Og når man har en ekte kæll som Anders Gundersen i mål, så kommer hjertet i gang igjen, et hjerte som er forberedt på det værste når som helst.

I 2015 slo David Ferguson , Stig Sukke og jeg oss sammen og lagde Union Of the Crows. David hadde vart trubadur for fulle hus i flere år i byn her. Sang om Moss på skotsk. Lange køer overalt. Holdt på til 2018 og runda av med å spille i Glasgow, og til slutt på Kråkereiret.

Det er forståelig at vi ikke trekker folk lenger. Når stammen forsvinner og laget falmer, rekruteringa svikter og resultatene blir tunge, så skjønner jeg at det er vanskelig for en vanlig mann og en vanlig kone å dra på kamp. Ingen vil stå i regnet og føle seg snytt.

Jeg blei intervjua av Moss Avis for litt sida, og de lagde overskriften, på forsida,  «Den motvillige supporter». Min siste kamp på Melløs var mot Frøya nå i år. Det var kamp nummer 500 ifølge min app, så det står ikke på vilje, for vilje og vane går hånd i hånd. Men at det gjør vondt å oppleve det som nå skjer er vel det jeg prøvde å formidle til han.

Om jeg fikk komme med et råd, derimot, som gjorde veien mot lyset enklere for meg, så ville det vært å seriøst vurdere samtaler klubbene imellom. Andre byer får til det med fotball. Vi fikk det til med 25 000. Noen må snart folk slutte å brenne skoa etter de har gått over kanalen.

De sier at alle bikkjer har sin dag, og vi har kanskje hatt vår. Men det er ikke noe logikk idet for meg. Vi har Østfolds største fotballklubb på Jeløya. Rygge har perfekte treningsforhold og masse rekruteringpotensiale. Vi har Ekholt og Kambo og Rapid med lang historie og stort nedslagsfelt. Alle er interessert i å se toppfotball igjen. Få det til å skje. Legg til rette for midler til nytt stadion. Uten det kommer vi ingen vei. Vi må slutte å kødde disse siste dagene.

Ett stadion i sentrum. Med tak av kråkevinger. En by, en fugl, ett lag. MFK sa det sjæl.