«Mossing» til jeg dør!
Da jeg ble spurt om å skrive en supporterkommentar for Kråkevingen følte jeg meg på rimelig tynn is… Ja, jeg er jo supporter, og det har nok hendt at jeg har kommet med en og annen kommentar, men i det du kombinerer de to…
Jeg synger med på «Det er VI som er Mossinger» når vi står på kamp, men har aldri bodd i Moss. Har overnatta der noen ganger, men aldri bodd der… Har derfor noen ganger blitt spurt om hva i huleste det var som gjorde at jeg ble smittet…jeg mener ble Mossesupporter.
Jeg start min innholdsrike fotballkarriere som rimelig venstrebeint dødsback på Mygglaget til Grorud… Ble satt på backen fordi man måtte være god for å spille i angrep, og jeg var ræva. Kledde heller ikke gult og BLÅTT spesielt bra…
Hadde jeg blitt boende i Oslo bare litt lenger, kunne jeg fort ha endt opp som Vålerengapatriot eller kanskje noe enda verre, men flytting til Vestby gjorde at jeg slapp unna. Der fortsatte karrieren i svart og hvitstripet drakt, og jeg var enkelte ganger så god at jeg ble flyttet opp som venstre ving istedenfor klareringsansvarlig back. Høydepunkter i egen karriere inkluderte både scoring på corner, og et fantastisk sleivspark med høyre(!) som gikk i krysset. Men, for det aller meste var jeg fortsatt ræva..
Det var på denne tiden at vi også spilte mot lag fra Moss. Med noe vekslende hell.. Husker vel best det knepne 0-16 tapet for Sprint som guttespiller. (NB! Sprint juksa. De brukte svære kællær som var ferdig med stemmeskiftet og hadde fotballsko i ekte kengurulær). Mossefotballen holdt et skyhøyt nivå, og MFK hadde akkurat rykket opp til øverste divisjon. Det ble derfor helt naturlig å dra til Melløs for å se toppfotball. Nå er ikke jeg like god på å huske detaljer som en del av mine trosfeller, men mine høydepunkter på kamp inkluderer 6-0 over Fredrikstad i cupen i 1981 (og det sure tapet mot Lillestrøm i finalen samme år…) Cupmestere på Ullevål i 1983 mot Vålerenga med påfølgende fest i Moss. (Var et under at ingen spillere ramla ned fra taket på rådhuset den kvelden… etter felles massivt inntak av XL-1) og 1-0 seieren over FFK i 2003 med 10 000 på tribunen.
Bortekampen i Molde i 1987 da vi vant serien tar nok allikevel kaka. Lånte varebil på jobben, og bygget den om til bobil. Stemningen på Molde stadion var bananas, og vi hadde verdens beste keeper.
I de senere åra har det gått nedover med kvalitet på høydepunktene, både for Kællane og for meg. Heldigvis har mine krav til hva som er høydepunkter også sunket. Nå er vel gleden over små øyeblikk det jeg liker aller best med å være supporter. Reiser du til langt ifra for å dra på kamp, må du se på det som en tur, ikke bare se kampen og resultatet som målet. En god pølse i vaffel kan være et høydepunkt. (Vaffel, ikke svele…)
Andre gode minner er cupkampen mot Særp i 2012. Vi tapte 6-1, men Kråkevingen var i kjempeslag, og vi sang høyere for hvert mål vi slapp inn. Helt sjukt.
Bortekamp mot Molde 2 da Ole Gunnar Solskjær kom bort for å hilse på 5 bortesupportere i gult og svart. Hyggelig fyr. Vant gjorde vi også trur jeg.
Nedrykk til 3.div var et helvete. Du gliser ikke når du er på bortekamp mot Odd 3(!)René fikk frispark imot seg fordi han var dobbelt så høy som motspilleren…Men sesongen i 3.div. ble allikevel et av mine høydepunkter som Mossesupporter. Entusiasmen, optimismen og gleden som kom frem i og rundt klubben gjorde at selv ikke grillpølse(!) i vaffel på Seiersten mot DFI kunne ødelegge. Endelig var folk stolte av å være Mossesupportere igjen. Håpet var derfor stort i 2018 om at trenden ville fortsette, men nei… kontinuitet er vi ikke så gode på enda.
Vi har vært veldig variable i år. På det verste nesten like ræva som meg på venstrebacken i 1976 (fotballfaglig objektivt utsagn) I fjor ble vi redda av Covid-19.I år må vi fikse ting sjæl. Jeg er spent på om prosjekt Myhre vil lykkes. Veldig mange innleide vikarer, og få med lokal tilknytning klinger ikke godt i mine ører. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor så mange av de lokale gutta ikke ble med videre. I stedet virker det som om både Sprint og Råde nå har funnet noe av den entusiasmen vi hadde for 4 år siden. At Vingen kjører innom Seiersten for å heie på eks. MFKere sier mye. Tilhørighet til klubben er viktig. For meg også.
Avslutningsvis vil jeg bare si (igjen fotballfaglig objektivt utsagn) at oppskriften på suksess er enkel. Vinn fotballkamper, og alt annet blir glemt. Da ryker alle argumenter om tilhørighet og leiesoldater rett ut vinduet. Alt blir glemt, entusiasmen, gleden (og publikum) kommer tilbake. Spillere, trener og ledelse blir genierklært og får sanger til heder og ære, sponsorer åpner pungen, det blir fred i verden, og MDG holder seg under sperregrensa.
Det er deilig å være supporter. Alt kan løses på enkelt vis. Fra tribunen! Jeg vet at klubben jobber sokkene sine av seg for å snu kjærringa. Jeg håper det lykkes. Jeg savner ikke Odd 3.
«Mossing» til jeg dør!
Stig Larsen
