– Vi ble naturlig nok raskt døpt jentegjengen

Dette er en artikkelserie om alle de fantastiske vi har i og rundt Kråkevingen. Hvor godt kjenner vi hverandre og hvordan fattet de interessen for Moss Fotballklubb. Neste ut er Monica Olsen, leder i Kråkevingen.

Navn: Moncia Therese Olsen

Alder: 33 år

Bosted: Verket, Moss

For 18 år siden så rykket vi ned fra Tippeligaen. Vi møtte Stabæk på Melløs siste serierunde og med et 2-7 tap så gikk den lange turen ned i mørket. Og siden har vi så vidt luktet på den øverste delen av ligaen ved én anledning. Det er 18 år og nesten en måned siden vi var i Tippeligaen sist. Og det er 18 år og nesten en måned siden jeg var på min første Mosse-kamp. Og det var i det øyeblikket jeg fant klubben i mitt hjerte.

Jeg kan ikke huske når jeg ble gjort oppmerksom på fotballklubben første gangen, men minnes at min fetter og onkel var fraværende i familieselskap om det var fotballkamp på Melløs. Og siden jeg vokste opp i Larkollen så var man på en måte i en egen boble under barne- og tidlig ungdomstiden. Men fotball hadde vi selv der! Storslåtte Park Lane lå bak skolen jeg gikk på, der jeg innså at ikke engang et amatørnivå var å oppnå. Også samlet vi fotballkort. Voldsomt til mengder av fotballkort jeg har fra midten av 90-tallet. Både norske og engelske. Og absurd nok bestemte jeg meg på barneskolen om hvilket lag i England som var mitt bare pga. favorittdyret var i logoen.

Men det var da jeg begynte på ungdomsskolen som jeg ble ordentlig kjent med Mossefotballen. Jeg gikk i klasse med Undrer, ei som var medlem av Kråkevingen, og nesten hele første året så spurte hun gjentagende ganger om jeg ville være med. Og jeg hadde aldri tid. Lite visste jeg da at årene som kom så ville jeg ikke ha tid til noe annet! Konfirmasjon til broder’n, div. bursdager og happenings – ingenting ble viktigere enn å dra på kamp!

Så kom kampen jeg valgte å bli med på – Moss FK – Stabæk i siste serierunde. Tapte så det sang etter, men allikevel så kunne jeg ikke få nok. Dette var en forsmak som vekket nysgjerrigheten min til uante høyder. Året etter gikk jeg ikke glipp av en eneste hjemmekamp. Fast rutine ble wiener i brød på kiosken på Bredsand eller pekingduck på Rompub’n før match. Og jeg begynte virkelig å forstå hva greia med fotballen var. Det er ikke 22 kæll som virrer rundt etter en ball og håper på å vinne, det er så vanvittig mye mer! Samhold. Håp. Drømmer. Fellesskap.

Når jeg aktivt ble supporter og medlem av Kråkevingen så var det alltid sammen med Undrer, og litt fra og til 3-4 andre jenter. Vi ble naturlig nok raskt døpt jentegjengen. Vi møttes en time før hver hjemmekamp på Melløs, og dro på bortekamper sammen. Det var en trygg base med venninner i en ellers stor forsamling ukjente menn. Og den forsamlingen med ukjente menn ble fort kjente – de var inkluderende, og ville ha oss med på både kamper, supporterhappenings, male bannere, salg av effekter og pådrivere for å arrangere Barnas Dag.

Fra ung alder av har jeg alltid følt at jeg ikke passer inn. Litt smånerdete og med mye rart for meg, så er det ikke alltid like enkelt å finne likesinnede. Men det var en av de tingene som var så magisk med fotballsamfunnet. Ingen stiller spørsmål om hvem du er, hvor du kommer fra, hva du trur på, hva du liker – det er et «økosystem» som kun har for øyet det felles målet. Det er ingen plass jeg har opplevd en såpass varierende gjeng med mennesker som møtes for både en prat og en øl. Når jeg kom inn i fotballmiljøet så var det førstegang jeg virkelig følte meg hjemme!

Mens jeg sitter her og skriver så prøver jeg å tenke tilbake til opplevelser jeg har hatt i den tiden jeg har fulgt Moss FK og vært medlem av Vingen. Min fotballkjærlighet går på alt jeg kan føle og ta på, men for eksempel å spørre meg hvem som var toppscorer i 2017 eller hvordan første kampen i år gikk er det bare å glemme. Har jeg ikke en følelsesmessig knagg å henge det på, så er det glemt like fort som det omtrent hendte.

Min første bortekamp var Glomme2 – MFK2 på gamle Glomme stadion. Grunnen til at jeg husker denne? Pga. Vingen skulle EGENTLIG røyklegge hele matta før kamp, men vinden blåste feil vei. Muligens litt morbid, men jeg trekker fremdeles på smilebåndet når jeg tenker på hostinga fra den røyklagte kirkegården som lå bak stadion.

Jeg husker også vi tapte 1-0 for Kongsvinger i serieåpninga i 2006 – knaggen min her er lobben til Julle – planen var vel å sikre ballen mot Heier, men den gikk litt høyt. Og som resultat var Julle toppscorer for KIL de 4 første rundene den sesongen.

04-05 var himmel og helvete – dog med to veldig lignende følelser. Sikringa av plassen i den gangen 1. Divisjon i 04 med seier mot Aalesund gav en følelseseksplosjon ut av en annen verden. Før kampen var det stor skuffelse over sesongens prestasjon, men når kampen blåstes av så var det så mye hulk, snørr og tårer – som igjen skapte nye utbrudd av lykkesreaksjoner bare ved å se på sidemann. Året etter hadde vi opprykksmuligheter og kampen hjemme mot Sandefjord var avgjørende. Etter hvert som måla dunka inn, så snudde vi det egenlagde banneret som enten viste «Tippeligaen» eller «Adecco» for Kælla. Og det var så mye folk på stå at man flere plasser var 2 personer foran hverandre på samme planke! Men skuffelsen kom selvsagt tilbake i kvalikkampen mot Molde.

Jeg er så takknemlig for å ha fått muligheten til å bli med på alt jeg har opplevd med Kråkevingen. Jeg har sitti i en 9-seter fra Rent-a-Wreck som stod 4 timer på E18 før redningsbilden kom. Samme bil stoppet og midt i Oslofjordtunellen midt på natten. Jeg har sett de fleste kriker og kroker av landet, og spist kebab på ethvert hjørne (utenom Bryne). Charterfly til kvalikkamp. Strømstadferja for å dra på kamp over fjorden. Kommet hjem fra bortetur kl. 4 på natten, for så å stå opp tidlig for å gå på skole eller jobb. Fant ut av peanøttallergi på et fly fra Vigra til Oslo etter en kvart Snickers. Opplevd å være én kamp unna Norgesrekord i antall uavgjort i en sesong (Ble en deilig sang ut av det i det minste). Sett en 15-0 kamp på Melløs. Hørt alle varianter av «Hvis du måtte velge(…)». Møtt supportere fra hele landet på det årlige supporterseminaret på Ullevål. Turt å synge når det er såpass få mennesker på stadion at det er dømt å høres. Og en rekke opplevelser som kun minnet skal få lov til å dvele ved.

Det er ikke til å stikke under en stol at entusiasmen man hadde for 18 år siden, ikke er like fremtredende i dag. Og det ser jeg ellers også på tribuna. Fra jeg ble med i styret i Kråkevingen i 2006 så har vi hatt en medlemstopp på 500 medlemmer, og det er lenge siden vi har vært der. Nedturer og motgang gjør noe med en og skaper en naturlig forsvarsmekanisme i kroppen, men jeg øynet et blikk av den gamle tiden i 2017. Selv om årsaken var enda et fatalt nedrykk året før, så kom en positivitet som supporterne og byen ikke hadde kjent på mange år! Folk som hadde forduftet fra feltet for flere år siden kom tilbake, og det oste av positivisme.

Så jeg har trua. Som fotballsupporter så er det noe religiøst ved det – enten om det er snakk om et mål i en kamp, eller et hårreisende ønske om å igjen spille i toppen. Troa kan løfte fjell, og ved å heve oss sportslig fra der vi er i dag, så vil ballen rulle i riktig retning. Og igjen vil det yre av jentegjenger 1 time før kamp, vi kan igjen chartre fly til kamp, eller en usikker litta frøken eller herremann får mulighet til å se at det finnes en plass, også for dem.

En flott fyr sa en gang: Er det liv, er det håp. Og det er det faen i meg!

Foto: Joakim Bekkåsen