Hvordan kan man elske én kvinne når man forguder 11 menn?

Hvordan kan man elske én kvinne når man forguder 11 menn?

Sitatet er hentet fra Nick Hornbys legendariske fotballroman «Fever Pitch» – og det er betegnende for svært mange av oss, av begge kjønn, som i tidlig alder innleder et kjærlighetsforhold til et fotballag.

Når det første ordet du lærer er «Moss», og livets første skritt som ettåring blir tatt kun et middels hardt Olofsson-frispark fra Melløs, så har du ikke sjans. Da har skjebnen tatt noen valg for deg.

Jeg klatret som en jublende apekatt på Ullevåls gjerder i svingen bak målet da Stein Kollshaugen banket inn 1-0 under cupfinalen i 1983. Jeg kjente rasende på fornedrelsen da jeg en mørk oktoberkveld så konene til de østtyske spillerne i Magdeburg juble for tre scoringer på Melløs. Jeg sto på omtrent samme sted i svingen da Øyvind Husby leverte en skjebnesvanger straffebom (den kommer jeg aldri over, selv om han gjorde det).

Etter en viss kamp i Molde for 34 år siden raserte jeg stua hjemme i ungdommelig eufori da seriegullet ble sikret.

Gjennom arbeidet som sportsjournalist i ti år møtte og intervjuet jeg store idrettsstjerner i inn- og utland. Det har aldri vært spesielt vanskelig. Derimot har det vært utfordrende å entre garderoben på Melløs. Der satt stjerner som Jan Tore Ophaug, Hans Palmquist, Jarkko Wiss og Tor Trondsen. Det er vanskelig å holde en profesjonell, kritisk distanse når beina dirrer som et jomfrubryst på bryllupsnatta av ærefrykt idet man får nærkontakt med kællæne i gult og svart.

Og så har vi Einar Jan. Den største av dem alle. Av helter i livet mitt ingen noensinne nådd Einar Jan Aas til knærne. Veiene våre har krysset hverandre mange ganger. Det har vært vanskelig. Særlig hvis han har hilst på meg på Melløs.

Men er nemlig ikke på hils med superhelter, for de er ikke av kjøtt og blod. De er over Kongen. Kanskje så vidt under Gud. Jeg har aldri klart å svare når proffen i verdens hardeste liga har sagt hei. Som regel har jeg bare veket forlegent unna med blikket og prøvd å komme meg vekk.

Dette bare illustrerer hvor dypt kjærligheten stikker. Eller hvor langt fremskreden galskapen er.

Normalt sett er jeg balansert fyr. På Melløs har jeg vært en annen. Ute av balanse. Manisk. Kjent på frykt, sinne, glede og lykke. Gjerne hele spekteret i løpet av samme kamp. Jeg er blitt overrasket over meg selv, på grensen til redd for egne følelser og reaksjoner. Jeg har tatt meg selv i å tenke tanken på å entre matta for klinke til usympatiske spillere på motstanderlaget. Rystende tanker for en, i utgangspunktet, konfliktsky kar.

Uansett. 80-, 90- og 2000-tallet ble tre tiår stort sett på plussiden. Kongepokal. Seriemesterskap. Europacup. Flere opprykk. Vi spiste kirsebær med de største i landet. Og slo dem. Ingen ting er deiligere. Vi var lokomotivet i distriktet. Sarpsborg eksisterte ikke. FFK var trygt plassert der de hører hjemme, i den mørke bakgården. Kartet stemte med terrenget. Men det har også vært en berg- og dalbane med definitive nedturer, slik alle fotballelskere opplever. Både sportslig og emosjonelt. Det er til å leve med.

Det som derimot ikke er til å leve med, er ørkenvandringen med økonomisk krise og sportslig stagnasjon. Vi har snart alet opp en generasjon som ikke husker toppfotball i Moss. Innimellom kommer det drypp av optimisme, men altfor ofte kommer tilbakeslaget. Vi ligger minst en divisjon for lavt. Vi trenger å få med oss næringslivet på en måte så det monner. Vi trenger at kommunen spiller på lag og blir en ja-kommune. Interessen fra publikum er der. Da vi var i øverste divisjon sist, så utgjorde som regel publikumstallet ti prosent av byens befolkning. Det er faktisk ganske bra.

Faren nå er likegyldigheten. Det er den aller skumleste følelsen. Det siste tiårets sportslige tilbakeslag har ført til at jeg har kjent et snev av likegyldighet iblant. Å spille uavgjort mot et lag jeg ikke har hørt om, har jeg møtt med et skuldertrekk og ikke den vanlige magesyra. Det er skummelt. Men jeg klarer heldigvis aldri å slutte helt å bry meg. For å leke litt med Nick Hornbys innledende ord i denne teksten: Man kan skifte ut dama. Flere ganger. Men du bytter ikke lag. Man kan slutte å elske en kvinne, men ikke å forgude 11 menn.

Eller for å sitere enda friere – etter Bibelen:

Nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er Moss.

Tor Viskum