– Det som sies på Melløs trenger ikke mamma å vite om

Dette er en artikkelserie om alle de fantastiske vi har i og rundt Kråkevingen. Hvor godt kjenner vi hverandre og hvordan fattet de interessen for Moss Fotballklubb. På Twitter er han kjent som «KukkolfKambo».

Navn: Daniel Rajah Sriskantharajah

Alder: 31 år

Bosted: Kambo

Min kjærlighet til Moss FK startet tidlig. Jeg husker ikke året, men jeg husker at mamma mente lillebroren min var for liten til å være med så jeg og pappa måtte snike oss ut uten at han merket det. Husker jeg rett så slo vi Stabæk 1-0, men det var ikke egentlig kampen jeg forelsket meg i. Det var følelsen av å være på Melløs! Det var å oppleve samholdet rundt BYENS fotballag! Kællane VÅRE! Drømmen om å tråkke ut på Melløsmatta med gul drakt ble født.

Det eneste “negative” ved min første kamp på Melløs var at vi satt på sittetribunen. Jeg ble selvfølgelig snart opplært i at det var på ståtribunen vi EGENTLIG skulle stå!

De kommende årene tilbragte jeg kampene på “Stå” med pappa og arbeidskameratene hans fra Renolit. Det var på Melløs at jeg for første gang så at pappa, som er en relativt rolig fyr, også kunne fyre på alle pluggene! Det ble en uskreven regel at “det som sies på Melløs trenger ikke mamma å vite om”.

Som en unge uten ro i kroppen brukte jeg nok like mye tid på å klatre opp og ned på baksiden av tribunen de første årene som jeg gjorde på å se på kællane spille, men når jeg ble eldre (og kampen om tilværelsen på øverste nivå virkelig begynte) var det fullt fokus på det som skjedde på banen!

Etterhvert fikk jeg overtalt pappa (til å overtale mamma) til å la meg og broren min til å gå på fotballskole i regi av Moss FK. Innsatsen var på topp – ferdighetene kan man kanskje ikke si det samme om. Jeg husker godt at Jan Tore Ophaug var trener for laget mitt, noe som for meg var som å treffe en verdensstjerne, men jeg husker enda bedre da jeg møtte han på et av byens kjøpesentre! Han så meg, ropte “Daniel”, slo av en prat og ga meg gratisbilletter til neste hjemmekamp! Jeg strålte i dagevis!

Jeg har hatt noen av mine beste minner og noen av mine verste minner på Melløs. Det har vært nedrykk og kamper med 6-7 stk på ståtribunen og det har vært folkefester og 10 000 på stadion. Jeg har kommet rett på kamp i arbeidstøy og jeg har kommet i replica med ansiktet malt svart og gult. Noe av det morsomste var nok da jeg og brodern stormet banen sammen med Kråkevingen før FFK-kampen for å få flyttet treskallene bort på haugen. Det var gøy! Vi følte oss store!

Selv om det ikke er lenge siden sist vi slo FFK så er det lenge siden vi hadde gode tider i MFK. Det er lenge siden Tangen, Julle, Super-Gard, Månsson og Wiss. I majoriteten av min tid som MFK-supporter har pilen pekt nedover. På tross av dette har det dukket opp karakterer jeg har forelsket meg i: Muiruri, Walltin, Vidalon, Gundersen, Klaussen. Lista er lang. Fy faen, for noen kællær!

Jeg skrev meg aldri på lista. Det ble med drømmen Det var betydelige mangler både på ambisjoner og ferdigheter. Jeg er glad til. Det betyr jo at jeg kan få stå på ståtribunen og rope og hoie og NYTE (så langt det lar seg gjøre…. fotball er lidelse…) det som skjer på matta! Hvem skal si ifra til dommere og motspillere hvis ikke vi gjør det??

Jeg slipper ikke unna MFK. Hjertet mitt drar meg til Melløs. Sol og regn. Opp og ned. Vær, divisjon, resultat – det er fullstendig irrelevant. Jeg må på kamp – for jeg er Mossing til jeg dør!