Kjente og helter

Mitt forhold til MFK har vært preget av at jeg kjenner de fleste lokale heltene mine fra fotballen i oppveksten. Det gjelder hele perioden fra MFK rykket opp til eliteserien på 70-tallet til de ble cup- og seriemestere på 80-tallet.

Det er lettere å si hvem jeg – og jeg oppfatter at det var mange av oss – ikke var på hils og fornavn/kallenavn med. Og en del av dem kjenner jeg fortsatt personlig i dag. De var en del av lokalsamfunnet vårt. De fleste hadde vokst opp her i Mossedistriktet og var kjent med og blant oss unge. De var mer eller mindre en del av “omgangskretsen”.

Nå var jeg en del av fotballmiljøet selv. Jeg spilte for Rapid i ungdommen. Vi kjente til hverandre fordi vi alle var opptatt av og involvert i fotball, på mange arenaer. Som venner, som lagkamerater og som supportere. Vi dro stort sett rundt i regionen og så fotball så ofte vi kunne. Mest MFK, men også andre lag i ulike divisjoner. Fotballen preget livet vårt.

Jeg husker godt mitt første møte med MFK – som supporter. Vi hadde bodd utenfor Moss en periode og første gang jeg var på Melløs og så MFK var i “opprykkskampen” mot Odd høsten 1976. Det var tilskuerrekord og fantastisk stemning. Jeg kom ikke lenger enn til under klokka i svingen før det stoppet opp. Tradisjonelt – i “alle” kamper etter det – har det vært ståtribuna som har vært stedet.

Fra da av var det MFK som var laget – og det å kjenne spillerne, også de som kom flyttende til, var en del av det. Og så var det spillere som jeg selv spilte sammen med i Rapid – Tore Gregersen og Torgeir Hansen – som ble en del av MFK og storhetstiden på 80-tallet. Mitt forhold til MFK er i veldig stor grad preget av denne nærheten – selv i dag. Det ble flere turer og reisene ble mer “nasjonale”. Husker også godt at bortekampene ble “radiooverført” via telefon til klubbhuset. Og reisene ble toppet med tur til to cupfinaler – ett tap og en seier.

Utdanning og yrkesvalg førte meg utenbys i en tiårsperiode, men da jeg igjen bosatte meg og stiftet egen familie i Moss, møtte jeg “som vanlig” opp på Melløs. I mellomtiden hadde Kråkevingen sett dagens lys og ble et naturlig samlingspunkt for engasjement og supporteraktiviteter. Det ble turer igjen – rundt i Sør-Norge i alle fall. Som dere skjønner er MFK fortsatt en del av livet.

Hvorfor er det slik? Mye av svaret har jeg allerede beskrevet – også i overskriften. Jeg hadde lokale helter som jeg kjente. De var en del av min oppvekst og mitt lokalsamfunn, min hverdag. Da blir det fort slik over tid, selv når det ikke går så godt som i storhetstiden. Det vi kjenner og setter pris på er det vi respekterer og holder fast ved.

Mange i Kråkevingen har kommet til etter storhetstiden på 80-tallet. De har ikke opplevd de mesterskap jeg har vært så heldig å ha fått oppleve. De har sine egne minner, sine egne opplevelser. Men jeg tror de har noe av det samme grunnlaget som jeg har; tilknytningen til spillerne, til samholdet og til lokalsamfunnet.

Jeg tror nøkkelen til en klubb – uansett nivå – ligger der. Noen helter du kjenner, noen fra ditt lokalsamfunn, noen du indentifiserer deg med – som gir deg muligheten til å være med på noe større enn deg selv. Noe du ikke kan gjøre alene men som du sammen med andre kan bidra til å bygge. Til å skape en klubb, et lokalsamfunn det er verdt å være en del av.

Jeg kjenner nesten ingen av dagens spillere. De er en ny generasjon. Min tilknytning til dem er for meg klubben. De representerer klubben som jeg følger og støtter (selv om reisene har blitt mye færre). De er ikke en del av min “omgangskrets” slik det startet for meg.

Men noen av dem er kjente for unge supportere og er deres helter. De er i deres “omgangskrets”. Og de viser seg fram og er forbilder – også de som har kommet flyttende – og skaper minner og drømmer.

Der tror jeg nøkkelen ligger til en ny storhetstid; noen lokale som gjør at vi får en tilknytning til klubb og til lokalsamfunnet de representerer og er en del av. Noen vi kjenner og som vi respekterer og føler samhold med. Det er slik vi bygger klubb og det er slik vi bygger lokalsamfunn.