Supporterkommentar publisert på Facebook i juni 2017.

Intet nytt fra Vestfossen

«Intet nytt fra Vestfossen», mulig bok av Erich Maria Remarque?? Neida. Ingen skyttergravskrig. Men heller en depressiv betraktning over hvor lang det er mulig å falle for en innbitt fotballsupporter som følger laget sitt i tykt og tynt. Selv om det har ryøna hardt på enkelte ganger når forbitrelsen over et unødvendig tap ble for stor. Aldri mer! Likevel har jeg møtt opp igjen ved neste mulighet. Det holdt på å stoppe i fjor, da nedrykket til nivå 4 var klart. Jeg sa høyt at nå gidder jeg ikke mer – utenfor kiosken på Melløs. Heldigvis sto Per Ivar der, og sa: «Jo, dette laget har gitt meg mange gleder opp igjennom åra, så da skal jeg jaggu støtte dem i 3. divisjon også.» Jeg innså naturligvis umiddelbart at han hadde fullstendig rett, og jeg var snar til si meg helt enig.

Mulig det bare lar seg forklare på en psykiaters benk, men likevel… Alle som følger et fotballag, unntatt RBK`ere og medgangssupporterne i Man U, vet at fotball ikke er en lidenskap. Det er en lidelse! I alle fall for oss som holder med Moss og Liverpool (bare delvis lidelse, siden vi fortsatt husker 70-og 80-åra)! Men også for dere som holder med Queens Park, Leeds, HamKam, Mjøndalen og Stoke. Knut Espen Svegaarden vet det, og husker hvor ille det var da hans Manchester City var på 3. nivå. Jeg led med ham. Han måtte lide seg gjennom kamper mot Walsall, Chesterfield og Colchester. Vestfossen, Holmen og Ullern er om mulig enda verre, for mitt vedkommende. Men for Svea løste det seg. En høydramatisk play-off-match mot det ikke-fasjonable laget, Gillingham, sendte City tilbake til nest øverste nivå, etter Paul Dickovs utligning i det 95. min, og påfølgende seier på straffer. Resten er historie.

Det er kanskje det vi drømmer om, vi fotballsupportere. Det å reise seg fra gjørma og komme tilbake. Få det ENE året der alt går på skinner. Vi slipper ikke inn det fordømte tabbemålet i det 93. minutt. I stedet vinner vi den kampen som vi blir pressa bakpå store deler, men avgjør 13 minutter før slutt, på et uglamorøst sleivskudd fra høyre back, som roter seg på forunderlig vis inn i målet. Rett innafor linja, ikke engang i nettet, slik at den litt deilige følelsen av selve nettreffet uteblir. Men vi vinner! Er det rart at det blir litt euforiske gledesscener når laget ditt rykker opp. Det skjer jo uhyre sjelden. Omtrent som sex når du har vært gift i 20 år. Ikke det at jeg veit hvordan det er å hva vært gift i 20 år, altså. Jo kanskje til sammen, men det gjelder ikke… Så om når dere hører litt gledeslyder fra det middelaldrende paret i nabohuset en mørk høstkveld, så KAN det være opprykk på gang!

Nok om det.

Men hvordan har jeg havna her? Født og oppvokst på Jeløy. Spilte på Sprint i oppveksten. Til og med innom noen A-lagstreninger vinterstid, sammen med en tidligere generalsekretær i NFF. Likevel alltid Moss FK. Ikke Sprint. Som 5-6 åring ble jeg tatt med på Melløs for å se Moss-Fram, Larvik. Hvordan det endte? Naturligvis tap 0-2. Den sesongen? Selvsagt nedrykk fra daværende 3. divisjon, Østland Søndre. Tap 1-2 for Sørfjell (hvor i all verden er det???) i siste kamp. Et lag vi hadde slått 8-1 hjemme før ferien. Og altså ned på det nivået vi er i dag. Jon Michelet beskrev en gang i en av sine (med Dag Solstad) eminente bøker om Fotball-VM, at fotball også var «små gutter med triste øyne» etter en kamp. Jeg var nok den lille gutten med triste øyne etter matchen mot Fram. Men jeg var solgt. En gang for alle. Solgt. Fortapt til fotballen. Og knyttet til et ikke særlig glamorøst lag, i en ikke særlig glamorøs by, i et ikke særlig glamorøst land. Men sånn er det. Hadde jeg vært Sprint-supporter, ville det vært mer akseptert å dra til Vestfossen. Men Moss har tross alt spilt i Serievinnercupen mot Real Madrid på Santiago Bernabeu. Og Cupvinnercupen mot Bayern Munchen på Olympiastadion i München. Så noen oppturer har det tross alt vært. I alle fall tilsynelatende! For hvor var jeg da 12.500 mossinger så MFK slå Odd 2-0 og rykket opp i Toppdivisjonen? Under dyna hjemme med bronkitt og 39 i feber. Selvsagt! Da vi slo Lillestrøm 12-3 samme år i jubileumskamp? Måtte være med på treningsløp i orientering på Huggenes! Yeah Right! Seriemesterskapet mot Molde i 1987, da! Neida, dekka damefinalen på Klepp med Sprint-Jeløy! Moro nok det, da. Men likevel. Men jeg fikk med meg cupseieren på Ullevaal i 1983, med 2-0 over Vålerenga!

For mitt vedkommende er fornedrelsen på sitt maksimale når mitt elskede Moss FK reiser forbi Marienlyst i Drammen, til og med forbi ærverdige Nedre Eiker i Mjøndalen, og ender opp på Strandajordet gress i Vestfossen! Det er nesten verre en Ise Turn og Meieri! Men bare nesten. Jeg bare MÅ hit. Det hittil den ultimate fornedrelsen. Intet ondt om Vestfossen, verken som sted eller lag. Masse hyggelige folk her, og laget er åpenbart hardtarbeidende og ærlig. Men det står som et symbol for det laveste en kan falle som supporter. For nå er jeg ganske sikker på at det har snudd.

MFK, for det er vi som er MFK, (Laget ble stiftet i 1906, mens International i Molde ble stiftet 1911. Ferdig snakka!), skal rett og slett opp i andre divisjon i år. Fem poengs ledelse etter bare åtte kamper, lar seg høre.

Og det er akkurat dette fotball handler om. Kamper med ditt lokale lag, på en uglamorøs stadion, i et uglamorøst tettsted, i et uglamorøst land. Ta med deg pjokken din dit, i stedet for å dra på Camp Nou for å la poden se Messi, der du sitter sammen med japanske og amerikanske turister som ikke skjønner et kvidder. Det er å gjøre poden/dattera en bjørnetjeneste DET ER IKKE FOTBALL!!!!

Det er likevel langt fra Santiago Bernabeu til Strandajordet gress. Og fotball er ingen lidenskap. Det er en lidelse.

Jon Hagebø