Fotball er lidelse

Som supporter er fotball omtrent bare lidelse. Det er desidert flest regnværsdager. Våte sokker. En forsvarfeil for mye. Kalde tær. Et stolpeskudd som skulle gått inn og ikke ut. En dommer som ikke så holdingen i feltet.

Det å stå på tribunen er som oftest en stor prøvelse. Både mentalt for fyssk. Jeg har utallige timer på den gamle ståtribunen på Melløs. Kald på fingre en sein oktoberkveld med 0-2 på kampuret etter 87 minutter. Blytungt!

Men ikke alltid! Jeg var der da Kjell servert en perfekt ball til Dagfinn utenfor 16. Bang oppi vinkelen! Da var det ikke fotball lidelse lengre! Da var det eufori. Da var jeg helt oppi skyene. Da glemte jeg for en stakket stund at det reget den dagen. Og diskusjonen gikk i om dette var tidenes mål i norsk fotball. For helt seriøst, kommer vi noen gang til å se et penere mål noensinne igjen?

Jeg var også der da Moss tapte 2-7 på Melløs i 2002 mot Stabæk. Og nedrykket fra Eliteserien ble forseglet på verst mulig måte. Husker jeg hang med hodet flere dager. Fotball var lidelse igjen. Som så mange ganger før.

Men! Jeg glemmer såklart ikke da Vidar Martininsen ble matchvinner på Melløs foran nesten 11000 tilskuere mot FFK året etter. Det var så trangt på ståtribuen at jeg nesten ikke klarte å bevege meg. Det var en flott dag det!

Eller da Kællane holdt seg i divisjonen i siste sekund mot AaFK i 2004. Sjelden har jeg følt en så stor glede for Jon André Fredriksen-mål. Og helt på slutten da! For en dramaturgi. For en intens følelse å overleve når alle trodde du var død og begravet.

I fotball så handler det om å suge på de få karamellene man får tildelt, for du vet pokker ikke neste gang du får smake på den karamellen igjen. Dyrk øyeblikkene. Dyrk lidenskapen. Og ja, man må nesten også dyrke lidelsen. For den vil omtrent aldri gi seg.

Men, en dag slutter regnet, og da rykker Kællane opp igjen.

En dag så slipper man å kjenne på lidelsen for en liten stund.

Og en dag vil jeg sitte i et fotballstudio å melde;

Vi må til Melløs, for der har hjemmelaget scoret!

MVH

Amund Isaksen Lutnæs