Søndag reiser Moss Fotballklubb til hovedstaden og Intility Arena for møtet med Vålerenga. Dette er første gang lagene møtes i en tellende kamp siden begge lagene spilte i Tippeligaen tilbake i 2002.

Teskt: Jan Erik Syverud & Filip A. Kristiansen

Storhetstiden på 80-tallet

Vålerenga, eller VIF som vi velger å kalle dem i denne artikkelen, ble stiftet i 1913, syv år etter at MFK så dagens lys i enden av Møllebyen i Moss. VIF er ikke bare fotball. For mange er VIF synonymt med fotball og hockey, men de har også lag innen håndball, innebandy og amerikansk fotball.

Det har vært flere kamper mellom MFK og VIF. Begge hadde sin storhetstid på 80-tallet. Selv om VIF vant sitt første seriemesterskap i 1965 og har vunnet flere titler senere, er det 80-tallet som regnes som klubbens storhetstid. På de første fem årene av 80-tallet innkasserte VIF fire seriemesterskap, et cupgull og to cupsølv. Ett av cupsølvene kom mot MFK i 1983.

Datoen var 23. oktober 1983. Dette var begge klubbers andre finale. Tre år tidligere hadde VIF knust erkerivalen Lillestrøm, mens MFK tapte 1-3 mot samme lag i 1981. På veien til Ullevaal hadde MFK slått lag som Rosenborg, Kongsvinger, Mjøndalen, Østsiden og Tønsberg-kameratene.

Stein Kollshaugen sendte MFK i ledelsen fra straffemerket før det var spilt 10 minutter. Banen var hard, og det ble verre for VIF da Tor Brevik ble utvist etter pause. MFK hadde flere muligheter, og høyreback Rune Gjestrumbakken viste hvordan en moderne back skulle opptre. Men avgjørelsen kom først da det gjensto omtrent 5 minutter av ordinær tid. Geir Henæs kom inn fra høyre og satte ballen i nærmeste hjørne med venstrefoten. Spikeren i kista, og MFK var Norgesmester. Dette var klubbens første og hittil eneste kongepokal.

Vålerenga fikk en ny sjanse to sesonger senere da de møtte Lillestrøm, som fikk revansje fra finalen i 1980. I serien ble det en 3. plass, mens MFK rykket ned en divisjon.

På trenersiden kom Nils Arne Eggen, som var med å vinne Vålerengas første seriemesterskap i 1965. Eggen jobbet på Kirkeparken VGS ved siden av å trene MFKs herrelag. Han fikk samlet laget og overtalt Einar Aas til å spille et par sesonger til. På første forsøk rykket MFK opp fra 2. Divisjon avd A (nivå 2 den gangen) sammen med Brann, som vant den andre avdelingen.

Nils Arne Eggen og MFK ga seg ikke der. I 1987 gikk MFK hele veien etter opprykket og sikret sitt første og hittil eneste seriemesterskap. MFK og VIF har spilt dramatiske og intense seriefinaler. MFK møtte Molde, eller “fake-MFK” som de kalles i Moss. Nils Espen Eriksen stengte målet, og da Molde ikke utnyttet sine sjanser, var Carsten Backe og Geir Henæs der for MFK. Einar Aas avsluttet sin karriere med å løfte pokalen. Beviset for at MFK var Norges beste lag! VIF på sin side endte på nedre halvdel denne sesongen.

Nils Arne Eggen reiste hjem til Trondheim og startet på noe ekstraordinært, men at seriegullet i 1987 er hans største bragd som trener. Det er vi alle enige om.

MFK klarte ikke å forsvare tittelen og endte på en 4. plass året etter. VIF måtte ut i kvalifisering for å unngå nedrykk. I 1990, da 1. Divisjon hadde fått navnet Tippeligaen, ledet Nils Arne Eggen RBK til seriegull, mens både VIF og MFK rykket ned en divisjon.

Både MFK og VIF skuffet etter nedrykkene. I 1992 var MFK svært nære å rykke ned til nivå 3 (PostNord-ligaen i dag), men berget seg i siste serierunde. Både VIF og MFK hadde en kort visitt i Tippeligaen, men begge rykket ned igjen i 1996. På 90-tallet fulgte lagene hverandre tett. Ryktene sier at Apeberget holdt begravelse i svingen på Melløs, og Klanen oppsto. For mange mossinger ble VIF kanskje en liten rival. FFK var på vei nedover, og i Sarpsborg spilte man knapt fotball, gikk det rykter om.

Begge lag var på plass i 1. Divisjon foran 1997-sesongen, som besto av kun én avdeling. Det var mellom MFK og VIF det skulle stå. Lagene fulgte hverandre hele veien inn. Begge lag rykket opp, hvor VIF endte på 60 poeng mens MFK tok en fin 2. plass, ett poeng bak VIF og 19 poeng foran Eik-Tønsberg på kvalifiseringsplass.

Dette var også sesongen norsk fotball ble introdusert for John Carew. VIF hentet angriperen fra Lørenskog. VIF rykket ikke bare opp denne sesongen, men gikk også hele veien i cupen.

Timeglasset snur, år 2000 smilte lurt

MFK gikk inn i sin siste periode av Eggen-æraen med Nils Arnes sønn, Knut Torbjørn Eggen. Trønderen som fikk MFK opp i 1997, hadde samlet et par gode spillere som Dagfinn Enerly, Jarkko Wiss, Rune Tangen, Hasse Palmquist og Kjell Olofsson.

Vi har aldri vært kjent for å ha mye penger i MFK, men negativitet og optimisme blandet som Malacos Godt & Blandet har vi alltid hatt. Laget så bra ut, og vi spilte fin fotball. Folk begynte å drømme om medalje på Melløs.

MFK tok ikke medalje, og det gjorde heller ikke VIF. Lørdagens motstander rykket ned på bortemålsregelen etter å ha spilt 1-1 i Sogndal og 3-3 på Ullevaal. Tommy Øren sendte VIF ned med sin scoring like før slutt. VIF rykket ned, mens Sogndal rykket opp.

Men sesongen i 1. Divisjon varte bare en sesong for VIF. I 2002 var de tilbake i Tippeligaen. Dette er for øvrig siste gang lagene møttes i en tellende kamp. Tre ganger møttes lagene dette året. MFK tapte på straffer hjemme mot VIF, som senere gikk hele veien og vant cupen.

MFK rykket ned mens VIF klarte seg. Sesongen etter måtte VIF ut i kvalifiseringsspill for å beholde plassen i Tippeligaen. Etter en høydramatisk kamp i Valhall, hvor Tommy Edvardsen fant Jonas Krogstad på overtid og fastsatte sluttresultatet til 5-3, var det nesten som taket løftet seg i gymsalen på Valle.

De to neste sesongene ble innholdsrike for VIF. I 2004 kjempet de med RBK om seriegullet helt inn i siste serierunde. Begge lag endte med 48 poeng og lik målforskjell, men RBK hadde scoret flere mål enn VIF og kunne dermed juble for sitt 13. strake seriemesterskap.

Dette ga mersmak, og neste sesong tok VIF gull. RBK skuffet stort, men ut av intet var det nyopprykkede Start som holdt følge med VIF hele veien. Sørlendingene ledet serien før siste serierunde, men gikk på et flaut tap hjemme mot bunnlaget FFK. VIF gjorde sin jobb og vant sin kamp i Skien, og tok dermed sitt første seriegull på over 20 år. Det ble feiret foran Oslo rådhus hvor Kjetil Rekdal ble sittende fast i heisen på vei opp til balkongen.

Samme sesong misset MFK opprykk til Tippeligaen hjemme mot Sandefjord. MFK trengte å vinne for å sikre direkte opprykk. De ledet både 1-0 og 2-1, men tapte til slutt 3-4 og måtte ut i kvalifiseringsspill mot Molde. Der kom MFK til kort. Det er sist gang MFK var i nærheten av å spille på øverste nivå i Norge.

Under Martin Andresens ledelse i 2008 tok VIF sitt siste cupgull. Stabæk var storfavoritt, men VIF knuste seriemesteren fra samme år med hele 4-1.

I 2010 var sist gang VIF snuste på seriegull på øverste nivå. Det endte med en 2. plass bak RBK, mens MFK måtte ta den tunge veien ned til 2. Divisjon for første gang siden 70-tallet.

Der ble Odd, Strømsgodset, Molde, Rosenborg, Lillestrøm, Stabæk og Vålerenga byttet ut med andrelagene til klubbene man bare noen år tidligere hadde møtt i seriespill. Statistikken mot VIFs rekrutter har heller ikke vært noe å rope hurra for. Tapet for VIFs rekrutter i siste serierunde i 2021 var krise. I dagens tropp har vi Thomas Klemetsen Jakobsen, Mathias Eriksen Ranmark og Noah Alexandersson, som var med å tape denne kampen. Sjansen for at samtlige av disse starter søndag, sier litt om hvilke steg MFK har tatt siden den gangen.

Eller hva med PostNord-cupen fra sesongen før? Som en følge av covid-19 ble nedrykket avlyst. Klubbene som ikke kom med i opprykkskvalifiseringen spilte PostNord-cupen for å holde formen oppe. Resultatet husker jeg ikke, og orker ikke å finne det frem heller. Johan Lædre Bjørdal spilte for VIF sammen med Bård Finne. Finne var i fryseboksen på Valle, og ingen ville ha ham. Likevel endte han opp i Bergen til slutt. Der har det endt med nachspiel, nedrykk, opprykk, cupgull og landskamper siden den gang. Det snur fort i fotball.

Dette var også den siste kampen før den gamle ståtribunen ble revet våren etter. Etter kampen ble det tent et bluss til minne om tribunen. Den var kanskje bare 30 år gammel selv om den så ut som den var fra før Slaget på Spikkestad, men det var vår tribune med gule bøylebrytere!

SPillere med fortid i begge klubber og veien til Intility

Flere personer har spilt eller representert begge klubbene på ulike måter. Så sent som i 2022 var Bengt Eriksen daglig leder i MFK som har flere år bak seg som spiller i VIF. Dagens VIF-trener bor i Moss og var hovedtrener for MFK fra 2006 før han valgte å si takk for seg høsten 2008. Som nevnt over var Jonas Krogstad og Tommy Edvardsen sentrale spillere på slutten av 2000-tallet for MFK. Krogstad spilte der han ble bedt om, mens Edvardsen leverte mange målpoeng med sin presise høyrefot før han dro på telttur.

Lista er lang, og jeg velger å ikke skrive alle for å unngå å glemme noen. Men det er nok ikke alle som vet at Frode Larsen, Jørgen Horn, Lars Øvrebø, Christer Jensen og Hasan Rashami har vært innom både VIF og MFK på forskjellige steder i karrieren.

Når det gjelder stadioner, har VIF spilt sine hjemmekamper på Bislett, Ullevaal, Vallhall, og i 2017 sto Intility Arena ferdig. I over 100 år hadde VIF drømt om en egen stadion for fotball. Om jeg ikke tar feil, spilte VIF en sesong på Voldsløkka en gang på 70-tallet, og de har nok også spilt på forskjellige baner rundt om i Oslo i sine tidlige år. Det er nok Bislett og Ullevaal som mange mossinger har et forhold til når det kommer til VIF. Det går fortsatt historier om kampene mot VIF på Bislett.

I nyere tid har ikke MFK møtt VIFs førstelag på deres nye storstue. Som nevnt har de riktignok møtt VIF 2, men søndagens oppgjør blir det første av sin sort. Selv om fjoråret på herresiden var en fiasko, har man på supportersiden blitt sterkere enn på lenge. Der hvor resten av stadion har sett relativt glissent ut, har de trofaste møtt opp på supportertribunen Østblokka bak det ene målet.

Joachim Walltin og Jonas Krogstad to av flere spillere som har kamper for begge klubber. Foto: Alvin Holm

Filip A. Kristiansens vurdering av årets VIF før denne sesongen:

2023 ble et eneste stort fiasko for Vålerenga. Fagermo spådde nedrykks-tv da Ære Være begynte å sendes på TV2 Play, og rett fikk han. Fagermo måtte gå halvveis, og inn kom tidligere mossetrener Geir Bakke. Høye og mørke var ledelsen i Vålerenga da Bakke ble presentert, noe som skulle bite dem i baken på senhøsten. Mange gode enkeltspillere maktete ikke å stå imot, og alt kulminerte i nedrykk på straffesparkkonkurranse.

Ser man på spillertroppen så har sportssjef Joacim Jonsson vært tvunget til å gjøre forandringer i stallen. Fredrik Oldrup Jensen, Stefan Strandberg, Eneo Bitri, Mohamed Ofkir og Torgeir Børven er alle etablerte spillere som har forlatt Valle i løpet av vinteren. Det største tapet i vinter er allikevel spissen Andrej Ilic. Serberen som ble hentet i august endte sin VIF-karriere med imponerende 12 scoringer på 16 matcher.

På keeperplassen er Oslo-klubben godt forspent. Jacob Storevik og Magnus Sjøeng er to jevngode keepere, som begge holder toppkvalitet i OBOS-ligaen. I bakhånd har man unggutten Storm Strand Kolbjørnsen.

I den bakre fireren blir det spennende å se hvem som kommer til å erstatte Stefan Strandberg. Mossingen Aaron Kiil Olsen gjorde mange gode kamper i sin første sesong i kongeblått i 2023. Han forventes å bli en nøkkelspiller denne sesongen. Med sin duellkraft og ekstreme hurtighet, bør han være en kandidat til å bli årets forsvarsspiller i OBOS-Ligaen 2024. Andre alternativer på stopperplass er Martin Kreuzriegler, stortalentet Aleksander Hammer Kjelsen, og nyervervelse Christian Fasika Idumba.

På backplass har Vålerenga fire gode alternativer. Christian Borchgrevink kom tilbake i spill i høst, etter en lang skadeperiode. Høyrebacken har bevist at han er en meget bra eliteseriespiller, og bør regjere på høyresiden denne sesongen. På motsatt back finner vi Simen Juklerød. En meget god fotballspiller som har lang erfaring fra spill i Eliteserien, Belgia, og en håndfull landskamper. I bakhånd så er Vegard Eggen Hedenstad en stabil spiller, som kan bekle backplassen på begge sider. I tillegg har man den spennende unggutten Max Bjurstrøm, som beskrives som en back med stor offensiv kraft.

På midtbanen har trener Bakke flere gode strenger å spille på. Utropstegnet er indreløperen Henrik Bjørdal. En meget god spiller, med stor kraft i spillet sitt, i tillegg til å være målfarlig. Videre så fikk Magnus Bech Riisnæs sitt gjennombrudd forrige sesong. Den opprinnelige midtbanespilleren spilte en god del back i 2023, men har helt klart størst potensial som indreløper. Petter Strand er en annen spiller med mye rutine fra Eliteserien. En lojal og pliktoppfyllende spiller som kan bekle flere posisjoner. En spiller som kan være en liten joker i årets Vålerenga utgave er Omar Bully Drammeh. En skikkelig entertainer som dessverre har slitt med en haug av skader. En skadefri Bully gir laget en kreativitet og lekenhet som laget mangler.

En av fjorårets signeringer som det skal bli veldig spennende å følge med på er Elias Hagen. Hagen imponerte stort under sin tid i Grorud, og ble hentet til Bodø Glimt. I 2021 var han meget sentral i laget da nordlendingene vant Eliteserien. Etter et mislykket opphold i IFK Göteborg er han nå tilbake i favorittklubben. Sist gang han spilte på dette nivået dominerte han stort, og det finnes ingen grunn til at han ikke skal gjøre det igjen. I tillegg har Brice Ambina blitt lånt inn frem til sommeren. Han beskrives som en klassisk sekser med god oversikt. I bakhånd har man også Stian Thorstensen som regnes som et stortalent i sitt alderskull. En spiller som kan minne litt om Odin Thiago Holm, som ble solgt fra VIF til Celtic sommeren 2024.

I angrep har det store spørsmålet vært om hvordan man skulle erstatte Andrej Ilic. Inn har spissen Mees Rijks kommet portene på Valle. Nederlenderen har allerede notert seg for et par scoringer i treningskampene. Rijks ser ut som en spiller som er hardtarbeidende og med en god fysikk. Sent i mars måned har også Ola Kamara kommet. Kamara huskes best for sin tid i Strømsgodset, hvor han var med å vinne seriegull i 2013. En signering som kan vise seg å bli avgjørende. En frisk Kamara er god for minst 20 mål i OBOS. Til venstre i angrepet finner vi det undertegnede mener er ligaens beste

kantspiller Daniel Håkans. En spiller som er ekstremt god en mot en offensivt, og som kan skape ting på egenhånd.  Sportssjef Jonsson har også hentet Obasi Onyebuchi, som han håper skal slå til. I bakhånd har man spennende unggutter i Filip Thorvaldsen, Jones El-abdellaoue og Adrian Rønning. I tillegg er Jacob Dicko Eng ute med korsbåndsskade.

Totalt sett ser troppen veldig sterk ut. Bra kvalitet i alle ledd og en god bredde. Samt en god blanding mellom rutine og ungt pågangsmot. I tillegg til å ha et topp trenerteam, gode forutsetninger og enorme supportere. Enga på topp i år.

Hovedtrener i VIF er Geir Bakke. Her fra tiden i MFK.

Formlagene møtes søndag

MFK reiser til Valle på søndag vel vitende om at de ikke har tapt en fotballkamp siden overtidstapet mot Egersund 28. april. Dette betyr at laget ikke har tapt på seks kamper og har fire seiere på rad i serien. Vi må trolig tilbake til 2005 for å finne sist gang MFK hadde fire seiere på rad på dette nivået.

Søndagens vert, VIF, ser ut til å ha våknet etter en litt tung start på sesongen. VIF står med fem seiere på sine siste seks kamper, med eneste tap mot Jesper Grundts Kongsvinger på Intility 16. mai. Det har vært på hjemmebane at VIF har slitt denne sesongen. Sesongens første hjemmeseier kom i starten av mai mot Bryne, men sist hjemmekamp fikk de en opptur med 3-1 over Levanger.

MFK ser ut til å måtte klare seg uten Saadiq Elmi og Aksel Potur, som er opptatt med landslagsoppdrag for Somalia og Tyrkias U21-landslag, mens Laurent Mendy og Harald Race er utilgjengelige for Thomas Myhre og hans team.

Hos vertene er solide Elias Hagen ute med skade, og Daniel Håkans har slitt i det siste. Simen Juklerød og Stian Sjøvold Thortsenen er usikre, og Brice Ambina, som har vært god for VIF til nå, er suspendert med fire gule kort.

Ettersom Eliteserien har tatt EM-pause, fortsetter OBOS-ligaen et par uker lengre. Søndagens oppgjør er derfor satt opp som rundens hovedkamp. Det meldes snart om et utsolgt bortefelt på Intility, hvor det nå er solgt nesten 850 billetter på bortefeltet. Mossingene viste i fjor at de var flinke til å møte opp på bortekampene på Østlandet. Det var litt under 500 på Ekeberg mot KFUM Oslo i fjor og nesten 400 på Nordre Åsen mot Skeid på onsdag rett etter jobb.

Mossinger er fantastiske. Selv om de kanskje er litt treige, er det utrolig gøy når mossingene mobiliserer. Til deg som skal kjøpe billett i morgen ved ankomst: Ikke gjør det, kjøp nå før det er for sent.

Det er to store busser med supportere som reiser inn i morgen, og mange reiser også på egenhånd. Samtidig vet vi at det bor mange mossinger i Oslo som har tenkt seg på kamp i morgen. Kle deg i gult. Alle til Intility Arena i morgen!

Vålerenga – Moss FK
19.00 – 9/7
Intility Arena, Moss