Dilly Ding, Dilly Dong?
På årets første hjemmekamp satt jeg og ventet på VAR hver gang det ble straffe. Åpenbart en følgeskade av for mye fotball på TV og for lite livefotball. Jeg droppa forrige sesong, hvis man kan kalle det en sesong. Enda mer uvant var det å være på sittetribunen. Det er lenge siden sist. Det er riktignok bedre oversikt og lettere å beundre den fantastisk fine gressmatta (har den noen gang vært bedre?) fra høyt oppe på sittetribunen, men jeg trives best på ståtribunen. Forhåpentligvis er den nye ståtribunen snart ferdig (Kongsvinger-kampen?)
Fotballinteressen min ble vekket av å se tippekamper sammen med min engelske farmor. Favorittlaget ble Manchester United, mens de fleste av mine jevnaldrende var medgangssupportere og valgte Leeds eller Liverpool. Min egen fotballkarriere er ingenting å skryte av. Interessen for «organisert» fotball ble drept tidlig. Jeg var for uegoistisk og ga fra meg ballen og fikk den aldri igjen.
Jeg flytta tilbake til Rygge i 1977 (er forsvarsunge) og har vært relativt fast på Melløs siden. Jeg har fått med meg det som har vært av oppturer, nedturene har jeg (nesten) glemt.
Mitt første minne er Odd Iversens brassespark. Kampen mot Bodø/Glimt i pøsende regnvær i 1978 kommer også høyt opp, selv om det ble tap 3-4. De som var der vil aldri glemme Kremmer’ns kanon i krysset fra 40(?) meter og Geirs scoring, stupheading(!) der han sklei minst 10 meter i gress/gjørme bak mål. Cupfinalen som var mye mindre spennende enn jeg trodde da jeg så kampen på video lenge etterpå. Seriegullsesongen da alt gikk på skinner og Jan Kristian scora på bestilling. 7(?) strake seire, 5-1 mot Start og 5-0 nedsablinga av Molde. Da Ole Johnny slo ørten 30-meterspasninger som landa på den samme tua og Carsten brukte Læffen Hestad som rundingsbøye.
Også etter storhetstida har det vært massevis av magiske øyeblikk. Forventningene om de magiske øyeblikkene er jo grunnen til at vi klarer å være supportere og gidder å gå på kamper.
Siden dette er en supporterkommentar (og av plassmangel?) hopper vi over det som ikke var bra, som f.eks. budsjettering med spillersalg, overoptimistisk budsjettering av sponsormidler, Moss Fotball ASA, nesten-konkurs og akkordforhandlinger.
Det er gjort mye de siste årene for å rette opp klubbens økonomi og litt frynsete omdømme. MFK Care og Gatelag er riktige og viktige grep. Etter en del magre år er det håp om noe bedre. Det er ikke så mye som skal til. Spillerstallen og trenerteamet er bra nok. Det vi trenger er en medgangsbølge! Den kommer før eller seinere. Da skal jeg være der. Det bør du også!
Øivind Tandberg-Hanssen
Tidligere Rygge-gutt, nå Mossing