Vi hopper i tidsmaskinen. Til året 2004. Noen av dere som leser dette var kanskje ikke født engang. Men for oss som var der, var det et innholdsrikt år. Noen husker det kanskje som ransåret, da både Munchmuseet og Nokasranet i Stavanger brant seg inn i den kollektive hukommelsen til nordmenn. For fotballfolk var det siste året i Rosenborg sin usunne gullstreak, men vi som er fotballromantikere glemmer ikke Dellas fra Hellas som sikret at Hellas slo Portugal i EM-finalen. Tenk, åpningskampen i et mesterskap endte som finalen også. Oddsen for det, a?
Men det var en sjukere kamp det året faktisk. For oss Moss-fans, altså. Vi spoler tilbake.
Jeg husker året før. «Rop på Gud, LO svarer» sto det på banneret over VIP-en. Vi spilte mot glommerottene på Melløs. Og vi vant. Men året etter, fader, det lugga. Jeg husker Hødd nesten sendte oss ned i 2. divisjon to runder før slutt. Men vi kunne jo bare vinne borte på Gjemselund, så var det ikke helt ferdig ennå. Gjemselund var kryptonitt da også. Vi tapte i et helvetes regnvær. Jeg husker bakruta på bussen lakk, så det skvulpet vann i takt med den jævla svingete veien fra Kongsvinger. Der røyk det liksom, mitt liv med Moss FK i toppfotballen. Det var bare syltynn teori igjen. Moss måtte slå opprykksklare AaFK på Melløs og ha resultatene med seg. Da hadde ikke Moss vunnet hjemme på tre måneder (4–0 mot Skeid).
Det er mulig tidens minner har spilt meg et puss, men det var noe i lufta den dagen. Melløs-matta lå klar for et slag. Jeg minnes det som at Moss gikk ut for å vinne den kampen. De var på. I dag gjaldt det for faen. Vi presset AaFK. Sjansene ble produsert. Men målet kom ikke. 0–0 til pause. Jeg husker en AaFK-fan jeg møtte i pisserenna (ja, sånn var det før, vi delte pisserenne) sa han var fornøyd. Det var ikke vi.
Men som så ofte før hadde Moss spillet, men fikk en i sekken. 0–1. Moss nede, trass i at resultatene gikk veien. Men den dagen var i kråkenes tegn. Kaptein Christian Michelsen setter en straffe, og kampen tar totalt fyr. Kjøret går. Nervene er helt kjørt. Men mot slutten er Moss slitne. De har løpt mest. Prøvd mest. Fått minst.
Men så skjer det. Ballen kommer langs langsida mot Kråkevingen. Jon André Fredriksen setter fart, og resten er litt uklart fra hukommelsen. Men han scorer. Fremmede menn kaster seg rundt halsen på hverandre, og det raser på tribunen. Folk mister det. Jeg har et vagt minne om at noen sa de dreit på seg da folk kom til seg selv igjen. Men den historien lar vi ligge. Dette var rett før full tid. Aldri har Melløs vært fullt av folk som pep på dommeren for å blåse av. Men det holdt. AaFK hadde rykket opp, og kællane reddet plassen.
Total føkkings eufori bryter ut. Et vanvittig øyeblikk jeg tror de som ikke var der aldri kan forstå. Moss FK reddet plassen på mest spektakulært vis. Og festen etterpå på Spor 2 Pub med spillerne var fantastisk. Jeg skulle operere mandlene morgenen etter og hadde lovet jeg skulle hjem for å støvsuge og gjøre det rent før operasjonen. Jaja. Det ble som det ble. Det ble ikke støvsugd, og ikke helt rent, i god Kråkevingen «halv tolv»-ånd etter en vanvittig opplevelse som brant seg inn i supporterminnet for livet. Jeg fikk høre jeg var slått ut av bedøvelsen på sykehuset. Sykepleieren var bekymret. Jeg mistenker det var mer enn kjemikalier som gjorde meg sliten den dagen. Ikke var jeg edru. Ikke var jeg uthvilt. Men mandlene ble borte da.
Det skulle gå mange år før jeg kjente på en slik utenfor kroppen eufori igjen som MFK-fan. Vi var nære noen ganger, men det var først Vard-kampen i 2022 jeg kjente på et slikt kollektivt euforisk trøkk på tribunen igjen. Nå gjelder det igjen, alle MFK-fans. Klisjeen om at Moss går i 20-årssykluser lever. Møter du ikke opp til denne kampen mot Raufoss, angrer du.
Som sangen sier:
«Om vi skulle rykke ned, og mitt hjerte blør
Elsker Moss, veit jeg er mossing til jeg dør.»
Kælla trenger oss. Alle til Melløs.
Christian Thuesen